Tysfjord

Stetind 1391 moh

Men nu til verket! Vi samles paa fortoppens hjørne mot vest og ser over mot tinden. Fra blokken vi staar paa har Pan eller Jordaanden eller Djævelen selv spændt en klæsnor paa to hundre meter over i stortindenes østvægg, der nyskurte tusenmetersva er brukket efter midten og ophængt til tørk. Tre smaa skrævende klækliper vrikker sig over i lusefart, biter om kanten og rider det gyngende spænd.

Rider ja! Væk med klæsnor og hit med tømmer! En steilende helhingst med rykende man er dyret som bærer os gjennem avgrunden. Nu sporer vi folen med skarpslipte spiker,- og farten øker og luftens foss slaar sammen om de pløiende flanker.

Saa er vi over og gir ham en klap til takk, stiger av og gaar videre til fots. Her er rummelig og bredt, her slaar vi os ned i en grushaug og spiser mat og drikker meget saft og ligger paa ryggen med sprikende knær og røker pipe – mens blikket gaar lange turer paa himmelen med hodet ned. Endnu har vi jo nogen hundrede meter igjen til toppen, men hvad skal vi kave for? Her er godt at være og dagen er bare barnet og natten er vor. Og vi er saa aldeles kolde og rolige utenpaa og et langt stykke indover baade i krop og sjæl. Men inderst inne? – Det skal være et svaberg oppi her etsteds som man ikke kommer utenom, en skive til at entre over i hænderne  – et stykke klatring de likesom ikke blir færdig med at snakke om, de som har gaat der — naaja, den tid den sorg; det haster som sagt ikke.

Et stormkast vækker os av dvalen og han Simon fanger i flugten en støvel som er paa vei ut av tilværelsen. Vinden er vokset, der spilles paa kam i den raggede rygg og det gurgler i nordvæggens uhyre orgelpiper. Vi hutrer litt, faar gummisko paa i en fart og taugene ordnet. Dekke faar det hædersverv at lede os over de kritiske ti meter, som ligger mellem den spørgende uro og den seirende visshet.

Snart står vi på den smalende hylde som fra den brede dennesidige trygghet løper ut mot selve intetheten. Her gjælder credo quia absurdum. Med tærne spændt mot hyldens ytterste spids ligger førstemand flat gjennem luften for at naa over på skiven. Saa gaar han videre i armene mens krop og ben følger efter som fragtgods. Han forsvinder om hjørnet og nu er det mig som staar og blir liten paa den sidste krumning i hyldens blygt hendøende motiv. Drømmer jeg? Er dette et skridt paa en jordisk menneskevei? Kan det være en fjeldvæg, en stivnet form, denne foss av gulgraatt sva som med piplende, spøkelsesagtig fart styrter sig ned fra eggen og smelder i skogen efter et eneste sopende sveip paa nærmere tusen meter? – Jeg faar nu ialfald behandle den slik, gir signalet til ham deroppe og lemper mig ut. Det er et landskap ikke av denne verden, men under mine huggende hænder blir de kosmiske kræfters almægtige luner til menneskevei. Jeg oplever i disse navnløse sekunder, hvorledes hele min skjæbnes brede strøm løper sammen til intet i denne passage paa en seks – otte forbitrede fingertuptak.

Vi sitter ved varden og lar blikket seile. Fra Lofotvæggens hilderland i vest til jøkelens islys i øst. Det ryker av dypet og det driver av himlen, mens storm og taake knuses mot hjørner og gjel. Og syn og sus flyter sammen til en saga om mineralets evige suverænitet. Som skodden skapes, ændres og forsvinder, slik skummer ogsaa livsformerne om fjeldets fot. Det er ikke menneskealdre Stetinden har skuet ned paa fra sin ensomme høide, men jord-aldre. Den staar som et brokar i den strømmende tid, og den skridende jøkel kløver den som et plogjern. Men bræen blev borte og varmen kom, og brontosaurier gryntet under palmehænget. Og Stetinden blev døsig av dampen og trak skoddedynen over hodet og blundet litt, og nu er det gamle Anders Nilsen som tusler i tyttebærlyngen. – Og allikevel hænder det om høsten, naar Den store Fremmede kommer for at tælle sin grøde, – da glider hans blik langs de trodsige flanker og der løsner en enkelt sten.

Det er uveir mens vi gnager os fjorden ut i Simon sin skrøpelige farkost. Rosserne jager under en knugende stratus og byger av vaatt og salt driver os i nakken. Da revner skyene, og endnu engang staar han for os, titanen, lynomfunklet, vassdrivende, skinnende som smergelpusset jern. Det raper av torden omkring ham, men det rager ham ikke, ingenting rager ham, der han troner i olympisk likegyldighet over livets svedende geschæft – en ambolt hvorpaa guderne kan hamre.” (Utdrag fra artikkel i Den Norske Turistforenings årbok 1937.)

Med tidenes beretning fra sin egen bestigning av den lynomfunkle ambolt, deler jeg denne gang et utdrag av Peter Wessel Zapffes egne ord og betraktninger rundt sitt møte med Stetind og de etterhvert så legendariske “ti forbitrede fingertak”, eller som han selv omtalte de som, – “seks-otte forbitrede fingertuptak”. Her kan du lese hele beretningen av Zapffe, slik den sto på trykk i Den Norske Turistforenings årbok fra 1937. Sammenlignet med den lyriske legendens beretning, når nok ikke min tilsvarende beretning opp til hans støvler engang! Likevel opplevde jeg mitt livs eventyr nettopp her, og jeg tillater meg derfor å presentere også min versjon.. Her er turbeskrivelsen fra turen MIN til Stetind, Norges nasjonalfjell.

Read more

Stortinden 847 moh

Langs kommunegrensa mellom Ballangen og Tysfjord, like sør for vakre Efjorden, ligger det glattskurte fjell av granitt på rekke og rad. På vestsiden av E6 ligger kanskje det mest imponerende massivet i området, formet som en hestesko, med åpning mot nord. Den høyeste tinden på dette massivet er Stortinden, som byr på en utsikt som kan ta pusten fra selv den mest erfarne fjellvandrer. Fjellet har imponerende bratte og glatte vegger, og sett fra E6 ser fjellet nærmest ubestigelig ut uten sikring. Likevel er turen opp ikke noe vanskelig eller utfordrende om du er litt fjellvant fra før. I tillegg er turen kort og med få høydemeter, og er dermed rimelig rask å gjennomføre. Her er turbeskrivelsen fra turen vår til Stortinden, som ble gått i et nydelig vær i slutten av mai.

Read more

Huglhornet 981 moh

Huglhornet er et fjell beliggende sør for Efjorden, langs kommunegrensen mellom Ballangen og Tysfjord. Toppen har et karakteristisk utseende og fremstår som et landemerke i regionen. Allerede like etter en har passert Bjerkvik på vei sørover, kan en se Huglhornet i sørvest. Dette er en avstand på godt over 5 mil i luftlinje. Huglhornet består, som de fleste andre toppene i dette området, av glattskurt granitt og er tilnærmet vegetasjonsfritt. Toppen har svært bratte vegger mot sør og nord, og på vei opp og ned er du avhengig av rikitg sporvalg. Turen bør ikke gås uten følge av fjellvante personer, og den bør heller ikke gjennomføres i vått og fuktig vær. Her er turbeskrivelsen fra turen vår til Huglhornet.

Read more