Dudalstinden 1275 moh
Langs kommunegrensa mellom Skånland og Gratangen ligger det flotte topper og spennende turmål på rekke og rad. Fra Skavlikollen i nordvest til Nonstinden i sørøst. Midt i løypa reiser Oldertinden seg majestetisk til værs, hvor den helt klart skiller seg ut fra de andre toppene på rekken. Likevel er det nok den høyeste av toppene her som fortjener utmerkelsen “flotteste tur i området”. Turen til Dudalstinden byr nemlig på nydelig vandring opp vakre og frodige Dudalen, og som fra de fleste andre toppene i området, er også utsikten fra Dudalstinden ikke mindre enn smått fantastisk. Fra toppen som til dels er omkranset av små brepartier, strekker det seg flotte rygger ut i alle retninger. Her oppe står du igjen med følelsen av å ha besteget fjell. Turen til Dudalstinden går etter godt merket sti opp Dudalen i retning Eidevatnet, før en travers opp den stiløse Melladalen venter. Etter litt mere traversering i siden, nord om Tverrdalen, venter så de siste knappe 300 høydemetrene opp langs toppryggen fra vest. Om du greier å gå en hel dag i fjellet og ellers trives ute i storslått natur, er en tur til topps godt innenfor rekkevidde. Her er turbeskrivelsen fra turen vår til Dudalstinden.
–
Startstedet for en tur til Dudalstinden er ved Foldvik i Gratangen. Fra krysset ved butikken i Foldvik følger du “Gammelveien” 1,1 kilometer videre, til du kommer til Dudalselva. Kommer du kjørende fra Årstein, følges “Gammelveien” 1 kilometer til du krysser Dudalselva. Fra Harstad tar kjøreturen omlag 1 time og 25 minutter. Startstedet hvor stien starter, er merket med flere skilt og infotavle om Eidevatnet. Her er muligheter for å parkere en del biler like i nærheten.
–
Fra start følger du den ekstremt godt merkede stien oppover dalen. Opp gjennom Dudalen er fasilitetene virkelig i toppklasse! Her er kloppet over myrpartier, her er broer der det behøves, og her står en flott gapahuk til fri bruk. Alt dette selvfølgelig i tillegg til at det bare rett og slett er utrolig flott å vandre her. Etter 1,8 kilometer krysses Dudalselva. Fortsett opp gjennom skogen langs den merkede stien. Omlag 1,5 kilometer etter at du krysset elva, kommer du nå til Talgrøtberget. Her er også merket med skilt. Fortsett videre en knapp kilometer i retning Eidevatnet.
–
Da vi gikk turen, møtte vi på turens første utfordring like etter Talgrøtberget. På grunn av tett tåke ble vi forvirret av nok en elvekryssing. Ruten er nemlig merket ned til ei sidelev av Dudalselva, som renner ned fra Sisriehppi. Kryssinga forløp greit, og like etterpå kunne vi konstatere at Dudalselva som vi jo IKKE skulle krysse mer, rant i umiddelbar nærhet til sideleva. Ved hjelp av GPS fortsatte vi ferden opp langs østsiden av hovedelva, i retning Melladalen.
–
Etter å ha gått en knapp kilometer fra Talgrøtberget, hele veien langs den merkede stien som går mot Eidevatnet, setter du nå kurs innover Melladalen. Her er ingen sti du kan følge, men her er likevel greit å gå ettersom underlaget består av mose og lyng for det meste. Vi holdt jevn høyde i siden innover Melladalen, før vi etterhvert begynte å ta høyde opp i retning kote 1020, vest for Dudalstinden. Etter å ha hatt litt opplett fra tåka en stund på vei inn Melladalen, sørget nå tåka igjen for minimal sikt, i det vi skulle ta fatt på turens mest krevende parti.
–
Med GPS i hånda var det viktigste nå å komme seg opp på ryggen sørøst for kote 1020. Vi skimtet noe grønt gress gjennom tåka, som nok hadde gitt en noe enklere oppgang, likevel endte vi opp med å klyve opp et unødvendig bratt og eksponert bergparti. Her var det sleipt og fuktig og noe krevende å ta seg opp. Såpass ugunstig var det, at vi lett valgte en litt annen rute ned igjen, ettersom vi da hadde sikt igjen. Anført av Kenneth var det i allefall bare å følge på opp bergpartiet og opp til punktet nevnt ovenfor.
–
I det vi var ferdige med det litt krevende partiet i bergene, lettet tåka igjen og vi fikk endelig se selve ryggen og toppen av Dudalstinden for første gang på turen. Herlig! Energiske og full av optimisme, tok vi nå fatt på de siste knappe 300 høydemetrene opp ryggen, som er lettgåtte, selv om det her er noe stein.
–
Etter å ha levd i usikkerhet rundt det om tåka ville lette, om når tåka ville tette seg totalt igjen, og om tåka i det hele tatt ville forbli borte fra toppen under oppholdet vårt der, ble optimisme brått snudd til fortvilelse i det vi ankom det flate topplatået. Brått var vi nemlig igjen totalt innhyllet i tåke, som så mange ganger tidligere på denne turen. Men nå altså på selve toppen. Tålmodige satte vi oss ned og spiste litt mat, mens vi ventet han av i påvente av bedre tider og stunder. Og som bestilt, lettet det opp etter omlag ett kvarters ventetid. For et øyeblikk vi fikk servert! For et skue vi ble vitner til! For en gave. For en høydare det ble!
–
Fra toppen kunne vi nå, jublende, bivåne den vakreste utsikt over et endeløst bomullsteppe, hvor kun de høyeste toppene over tusen meter nå stakk opp fra tåkehavet under oss. Kveldssola skinte vakkert i nordvest, og vi forsto med ett at denne turen for alltid ville bli lagret i våre to respektive, kroppslige minnepenner. En herlig tur var nå kronet med diamanter og juveler!
–
Etter over en time med nytelse og bildetaking på toppen, tilsa solas plassering på himmelen at det var på tide å starte på retur. Nede av ryggen var vi nå fast bestemte på å la være å gå det unødig eksponerte partiet ned igjen. Dermed traverserte vi oss heller bort langs siden, sør for kote 1020, ovenfor Tverrdalen. Tilbake i Melldalen fulgte vi GPS-sporene våre tilbake til den merkede stien, før vi returnerte ned den også nå, delvis tåkelagte Dudalen. En time over midnatt var vi tilbake ved startstedet hvor vi tilfredse takket hverandre for den nydelige og smått magiske turen og opplevelsen vi hadde fått sammen. Tåke og magi, eller bare fint og ordinært sommervær, denne turen anbefales!
TURDATA:
Turlengde: 17 kilometer
Høydemeter: 1290
Turdato: 25. juli 2016
Tidsforbruk: 7 timer
Last ned GPX turlogg

Flotte informasjonstavler ved stistart.

Infotavle om Eidevatnet ved startstedet.

På tur opp gjennom skogen fra start.

Langs den fine stien på vei opp i retning Dudalen.

–

Fantastisk tilrettelagt for kryssing av de våteste myrpartiene opp gjennom skogen.

Fremme ved den flotte gapahuken som står plassert tett inntil Dudalselva.

Herlig og morsom skilting like ved gapahuken.

Etter omlag 1,8 kilometer krysses Dudalselva på bro.

Fint kloppet på myrpartiene også på andre siden av Dudalselva.

Kryssing av en liten bekk som renner ned fra vestsiden av Middagsfjellet.

Kenneth måtte oppom den tøffe steinen som en passerer på vei mot Talgrøtberget.

Omlag 1,5 km etter å ha krysset Dudalselva, står der et skilt merket Talgrøtberget.

Tåka tettet seg til og navigering uten GPS ble etterhvert umulig.

I kant med Dudalselva etter først å ha krysset en sideelv som renner ned fra Sisriehppi.

En knapp kilometer etter skiltet til Talgrøtberget, tok vi av den merkede stien som går mot Eidevatnet og startet etappen opp Melladalen. I starten så vi minimalt..

Endelig et lite opplett fra tåka som gjorde at vi fikk turens første glimt av Melladalen.

En “kjenning” dukker opp fra tåka i vest.. Oldertinden er hans navn..

Videre inn Melladalen. Til høyre i bildet sees Sandfjellet.

Kenneth foran en tåkelagt Dudal. Kvannto til venstre i bildet.

På tur inn Melladalen har en ingen sti å følge, men her er likevel fint å gå.

Ned mot det grønnkledde tjernet i Melladalen. Bak i bildet sees toppene til Sandfjellet.

–

Litt over halvveis inn dalen startet vi å ta høyde opp i retning i Dudalstinden.

Ut flotte Melladalen. Til venstre i bildet skimtes så vidt Eidevatnet foran Nonsfjellet.

Sekunder senere var Nonsfjellet så og si borte i tåka igjen.

Tåka la seg raskt på plass over oss igjen og gjorde videre rutevalg litt mer krevende.

I turens eneste parti bestående av bare stein.

Grunnet tåke og ingen sikt, valgte vi en langt mer krevende oppgang enn nødvendig..

Kenneth leder an opp turens mest krevende parti, som enkelt ble unngått på retur.

Litt klyving opp langs våte berg måtte til for å komme opp på ryggen vest for toppen.

Oppe på ryggen lettet tåka, og vi fikk igjen sett litt av verden..

Kenneth nyter synet av en tåkefylt Melladal og den herlige sola i vest.

Dudalstinden og vestryggen som følges opp og til topps.

På tur opp ryggen.

Blå himmel over Dudalstinden. Foreløpig..

10 minutter senere, vel oppe på toppen, var tåka igjen et faktum.

Mens vi ventet han av på toppen av Dudalstinden..

Noe er i gjerde. Noe er i ferd med å skje..

Etter noe ventetid, kunne Kenneth standsmessig ta plass for å suge til seg nye inntrykk.

Det samme kunne undertegnede gjøre..

Middagsfjellet og utsikt nordover.

Det flate topplatået på Dudalstinden og en ildkule i nordvest..

Mot øst og nabofjellet Nonstinden.

Den flotte ryggen som fører opp til Dudalstinden fra sør. Narvik-fjell i bakgrunnen.

Utsikt mot sørvest. Nærmest i bildet sees Sandfjellet og Revtind.

Utsikt mot Oldertinden, Tinden, Keipen, Tretinden og Nonsfjellet.

Utsikt utover det evige “bomullshav” med Andørja-topper stikkende opp bak.

Utsikt mot nordøst. Omtrent midt i bildet sees svært så kjente Spanstinden.

Kenneth og et tåkelagt landskap.. Oldertinden midt i bildet.

Vi måtte ta oss tid til enda mer nytelse allerede på vei ned ryggen..

Med fri sikt gikk vi for en enklere retur tilbake til Melladalen.

I traversen ovenfor Tverrdalen.

De siste solstrålene nytes før retuen ut Melladalen.

–

–

Litt lengre nede og ut Melladalen var vi tilbake i tåkehavet.

–

Vi nærmer oss Dudalselva og etappen ut Dudalen.

Tilbake på den godt merkede stien i Dudalen.

I gang med kryssing av elva som renner ned i Dudalselva fra Sisriehppi.

Kenneth suger til seg av inntrykk i vakre Dudalen. Her ved skiltet til Talgrøtberget, hvor også verdens flotteste benk står plassert!

“The misty boy” poserer til 20 i stil i et sjeldent bra stemnings-øyeblikk..!

De siste knappe 2 kilometrene langs vestsiden av Dudalselva gjenstår.

Det er langt over midnatt og en magisk tur som aldri vil bli glemt (!), er blitt til historie..