Dudalstinden 1275 moh

Langs kommunegrensa mellom Skånland og Gratangen ligger det flotte topper og spennende turmål på rekke og rad. Fra Skavlikollen i nordvest til Nonstinden i sørøst. Midt i løypa reiser Oldertinden seg majestetisk til værs, hvor den helt klart skiller seg ut fra de andre toppene på rekken. Likevel er det nok den høyeste av toppene her som fortjener utmerkelsen “flotteste tur i området”. Turen til Dudalstinden byr nemlig på nydelig vandring opp vakre og frodige Dudalen, og som fra de fleste andre toppene i området, er også utsikten fra Dudalstinden ikke mindre enn smått fantastisk. Fra toppen som til dels er omkranset av små brepartier, strekker det seg flotte rygger ut i alle retninger. Her oppe står du igjen med følelsen av å ha besteget fjell. Turen til Dudalstinden går etter godt merket sti opp Dudalen i retning Eidevatnet, før en travers opp den stiløse Melladalen venter. Etter litt mere traversering i siden, nord om Tverrdalen, venter så de siste knappe 300 høydemetrene opp langs toppryggen fra vest. Om du greier å gå en hel dag i fjellet og ellers trives ute i storslått natur, er en tur til topps godt innenfor rekkevidde. Her er turbeskrivelsen fra turen vår til Dudalstinden.

–

Startstedet for en tur til Dudalstinden er ved Foldvik i Gratangen. Fra krysset ved butikken i Foldvik følger du “Gammelveien” 1,1 kilometer videre, til du kommer til Dudalselva. Kommer du kjørende fra Årstein, følges “Gammelveien” 1 kilometer til du krysser Dudalselva. Fra Harstad tar kjøreturen omlag 1 time og 25 minutter. Startstedet hvor stien starter, er merket med flere skilt og infotavle om Eidevatnet. Her er muligheter for å parkere en del biler like i nærheten.

–

Fra start følger du den ekstremt godt merkede stien oppover dalen. Opp gjennom Dudalen er fasilitetene virkelig i toppklasse! Her er kloppet over myrpartier, her er broer der det behøves, og her står en flott gapahuk til fri bruk. Alt dette selvfølgelig i tillegg til at det bare rett og slett er utrolig flott å vandre her. Etter 1,8 kilometer krysses Dudalselva. Fortsett opp gjennom skogen langs den merkede stien. Omlag 1,5 kilometer etter at du krysset elva, kommer du nå til Talgrøtberget. Her er også merket med skilt. Fortsett videre en knapp kilometer i retning Eidevatnet.

–

Da vi gikk turen, møtte vi på turens første utfordring like etter Talgrøtberget. På grunn av tett tåke ble vi forvirret av nok en elvekryssing. Ruten er nemlig merket ned til ei sidelev av Dudalselva, som renner ned fra Sisriehppi. Kryssinga forløp greit, og like etterpå kunne vi konstatere at Dudalselva som vi jo IKKE skulle krysse mer, rant i umiddelbar nærhet til sideleva. Ved hjelp av GPS fortsatte vi ferden opp langs østsiden av hovedelva, i retning Melladalen.

–

Etter å ha gått en knapp kilometer fra Talgrøtberget, hele veien langs den merkede stien som går mot Eidevatnet, setter du nå kurs innover Melladalen. Her er ingen sti du kan følge, men her er likevel greit å gå ettersom underlaget består av mose og lyng for det meste. Vi holdt jevn høyde i siden innover Melladalen, før vi etterhvert begynte å ta høyde opp i retning kote 1020, vest for Dudalstinden. Etter å ha hatt litt opplett fra tåka en stund på vei inn Melladalen, sørget nå tåka igjen for minimal sikt, i det vi skulle ta fatt på turens mest krevende parti.

–

Med GPS i hånda var det viktigste nå å komme seg opp på ryggen sørøst for kote 1020. Vi skimtet noe grønt gress gjennom tåka, som nok hadde gitt en noe enklere oppgang, likevel endte vi opp med å klyve opp et unødvendig bratt og eksponert bergparti. Her var det sleipt og fuktig og noe krevende å ta seg opp. Såpass ugunstig var det, at vi lett valgte en litt annen rute ned igjen, ettersom vi da hadde sikt igjen. Anført av Kenneth var det i allefall bare å følge på opp bergpartiet og opp til punktet nevnt ovenfor.

–

I det vi var ferdige med det litt krevende partiet i bergene, lettet tåka igjen og vi fikk endelig se selve ryggen og toppen av Dudalstinden for første gang på turen. Herlig! Energiske og full av optimisme, tok vi nå fatt på de siste knappe 300 høydemetrene opp ryggen, som er lettgåtte, selv om det her er noe stein.

–

Etter å ha levd i usikkerhet rundt det om tåka ville lette, om når tåka ville tette seg totalt igjen, og om tåka i det hele tatt ville forbli borte fra toppen under oppholdet vårt der, ble optimisme brått snudd til fortvilelse i det vi ankom det flate topplatået. Brått var vi nemlig igjen totalt innhyllet i tåke, som så mange ganger tidligere på denne turen. Men nå altså på selve toppen. Tålmodige satte vi oss ned og spiste litt mat, mens vi ventet han av i påvente av bedre tider og stunder. Og som bestilt, lettet det opp etter omlag ett kvarters ventetid. For et øyeblikk vi fikk servert! For et skue vi ble vitner til! For en gave. For en høydare det ble!

–

Fra toppen kunne vi nå, jublende, bivåne den vakreste utsikt over et endeløst bomullsteppe, hvor kun de høyeste toppene over tusen meter nå stakk opp fra tåkehavet under oss. Kveldssola skinte vakkert i nordvest, og vi forsto med ett at denne turen for alltid ville bli lagret i våre to respektive, kroppslige minnepenner. En herlig tur var nå kronet med diamanter og juveler!

–

Etter over en time med nytelse og bildetaking på toppen, tilsa solas plassering på himmelen at det var på tide å starte på retur. Nede av ryggen var vi nå fast bestemte på å la være å gå det unødig eksponerte partiet ned igjen. Dermed traverserte vi oss heller bort langs siden, sør for kote 1020, ovenfor Tverrdalen. Tilbake i Melldalen fulgte vi GPS-sporene våre tilbake til den merkede stien, før vi returnerte ned den også nå, delvis tåkelagte Dudalen. En time over midnatt var vi tilbake ved startstedet hvor vi tilfredse takket hverandre for den nydelige og smått magiske turen og opplevelsen vi hadde fått sammen. Tåke og magi, eller bare fint og ordinært sommervær, denne turen anbefales!

TURDATA:

Turlengde: 17 kilometer

Høydemeter: 1290

Turdato: 25. juli 2016

Tidsforbruk: 7 timer

Last ned GPX turlogg