Hattfjellet 856 moh

Del denne artikkelen på sosiale medier:
Share on Facebook0Tweet about this on TwitterShare on Google+0Print this pageEmail this to someone

Hattfjellet er en topp beliggende aller lengst nordvest på Grytøya i Harstad kommune. En topptur til Hattfjellet er en meget rask og effektiv tur som enkelt kan nåes med utgangspunkt fra Bjørndalen ved Grøtavær. Med sin beliggenhet aller ytterst på Grytøya, like ved vakre Grøtavær og de mange og flotte holmene og små øyene der, er en tur opp på Hattfjellet av denne grunn, ene og alene verdt turen. Særlig utsikten mot vest og mot Andøy, Risøyrenna og de mange og flotte fjellene langs kommunegrensa mellom Sortland og Andøy, er flott. Det samme gjelder så klart for utsikten nordover også, over Bjarkøy og de hundretalls med øyer, holmer og skjær der, storhavet som aldri slutter her, samt Senjalandet i nordøst. Her er turbeskrivelsen fra turen min til Hattfjellet og Grytøyas lengst nordvestlig beliggende fjell.

Startstedet for en tur til Hattfjellet er ved vakre Grøtavær aller lengst vest på øya. For å komme hit må en først ta fergen over til Grytøya. Fra Harstad tar kjøreturen til fergeleiet drøye ti minutter. Overfarten gjøres unna på omlag kvarteret, om en velger ferge vel og merke.

Fra fergeleiet på Bjørnrå tar en til venstre og følger veien utover i retning Grøtavær. Fra fergeleiet tar kjøreturen til Grøtavær omlag et kvarter. Fremme på Grøtavær fortsetter en forbi skolen og et lite stykke videre langs den smale grusveien som ikke egner seg veldig for biler med lav bakkeklaring. Når en ser fotballbanen svinger en av til høyre. Her kan en enten parkere ved banen, eller på et annet egnet sted i nærheten, eller gjøre som jeg gjorde, kjøre videre opp til benkene og de store vannmagasinene som står oppe på Småtindaksla.

Fra start har en god sti å følge opp i retning Bjørndalen. Etterhvert følger en delvis anleggsvei og delvis sti videre opp langs vannrørgata som går her, hvor en her kan studere aksla til Småtindfjellet som etterhvert utgjør ryggen videre bort og opp til nabofjellet Flyndretinden.

Lengre opp i Bjørndalen, mellom Hattfjellet og Flyndretinden, blir en nå møtt av store mengder med stein som har rast ut fra Småtindfjellets bratte nordøst-side, mens en fortsetter et lite stykke til innover blant grønt gress og stein i hopetall.

Under min tur til Hattfjellet traff jeg på såpass mange sauer samlet på ett sted i Bjørndalen at jeg nesten lot meg skremme. Aggresive som de fremsto var dette ikke til å unngå. Men med litt respekt og ydmykhet over å dundre inn i deres territorium i trange Bjørndalen, unngikk jeg alvorlige konfrontasjoner med ulldottene også denne gang, og jeg kunne gjøre meg klar for oppgangen langs en av rennene i Hattfjellets sørvest-side.

Om en bryter av og starter oppgangen for tidlig, er det bratt, men om en fortsetter litt lengre inn dalen, blir terrenget opp sørvest-siden til Hattfjellet noe mindre bratt. Skjønt, småbratt opp her er det uansett, men ikke verre enn at det er greit å gå. Jeg forserte først en liten steinur i siden, før jeg fortsatte opp en av de siste, tydelige renneformasjonene, med gress og lyng som underlag.

Videre oppover er det noe stein her og der, men en har stort sett gress og lyng som underlag videre opp om en øsnker det. Etter omlag 500 forholdsvis bratte høydemeter, er en oppe hvor terrenget flater ut. Selv kom jeg opp rett sør for toppen, ved punkt 821 på ryggen sør for Hattfjellet. Herfra kunne jeg spasere de siste få metrene opp og bort til høyeste punkt.

På toppen er der to varder, en stor og en litt mindre en. Den største står plassert lengst sør på toppen, mens den noe billigere utgaven står plassert på kanten et bittelite steinkast lengre nord. Her hadde jeg et drøss med forsøk på bildetaking med selvutløseren, hvor jeg aldri lyktes helt, bare nesten.. Drev og spurtet fra kameraet som sto i nærheten av den største varden og bort til den mindre, utallige ganger. Men med bare ti sekunder på selvutløseren, når jeg egentlig hadde behov for elleve sekunder til rådighet, ble resultatet så som så.

Men så, etter å ha slitt meg totalt ut for et brukbart toppbilde til blant annet denne turbeskrivelsen, med bare nesten som resultat, fikk jeg besøk. En ung dame og en ung herre hadde tatt turen opp på Hattfjellet de også, og med ett hadde en plutselig anledning til både å rette på smilet, stryke over håret en ekstra gang, og ikke minst rette opp holdningen en smule.. Hvilken lykke.

Etter litt fotografering var det på tide å nyte øyeblikket litt. Fra toppen har en som allerede nevnt innledningsvis, praktfull utsikt mot vest og nord, men også østover har en et flott skue. Fra toppen kan en se Nona reise seg som kongen på øya, samt at undertegnede virkelig lot seg friste av en av neste sommers utfordringer, nemlig å bestige den nokså utilgjengelige og svært så bratte naboen i øst, Stortussen. Hele eggen og de svært så bratte sidene mellom Hattfjellet og Stortussen imponerte, og sistnevnte skal neimen ikke bli noen smal sak å bestige. Men med godt mot til stede og fint sommervær, skal også denne få besøk av meg, det er helt sikkert.

På returen gikk jeg først vestover ned mot en liten “peak” som stikker opp vest på Hattfjellet, der hvor det blir stupbratt videre ned mot Bjørndalen. Først bare for å nyte synet av havet og alle de små holmene nede ved Grøtavær. Men etterhvert startet jeg også ned en av rennene på vei ned mot Bjørndalen herfra. Dette skulle fort vise seg å bli for heftige greier for undertegnede, ettersom det straks begynte å bli kriminelt bratt og eksponert. Jeg avbrøt dette påfunnet raskt, og traverserte meg heller noen hundre meter sørøstover, til jeg kom til punktet omtrent hvor der jeg kom opp.

Videre fulgte jeg omtrent samme rute ned sørvest-siden av Hattfjellet som oppruta, og nede i Bjørndalen var det nok en gang bare å smile pent til saueflokken, før jeg småløp videre ned dalen og tilbake til startstedet.

Totalt brukte jeg usle 2 timer på turen til Hattfjellet, (om en ser bort fra pausen på toppen.) Turen ble gått samme dag som da mitt fjelleventyr startet, tre år tidligere, på Vestre Istind i Bardu. Datoen var 30. juli. Istindan i år 2010, Hattfjellet i 2013. Totalt er turen til Hattfjellet, som jeg gikk den, på omlag 6 kilometer, omlag en kilometer lengre med min lille “omvei”.

En alternativ rute istedenfor å følge Bjørndalen på vei mot toppen, er å følge Hattfjellets vestside opp og ned. Dette gjorde de to jeg møtte på toppen, og selv om den unge damen mente at det var bratt, var det om ikke annet i følge dem, sti en kunne følge her. Brattere opp vestsiden enn fra opp Bjørndalen er det nok iallefall ikke, og stemmer det at der går sti hele veien opp langs vestsiden av fjellet, er nok kanksje dette en vel så bra rute til topps.

Hattfjellet_01

Ingenting å si på utsikten fra startstedet.

Hattfjellet_02

Ved stistart oppe ved Småtindaksla.

Hattfjellet_03

På vei opp mot Bjørndalen. Småtindfjellet, (som er starten av ryggen til Flyndretinden), i midten av bildet.

Hattfjellet_04

Hattfjellet_05

På vei inn Bjørndalen.

Hattfjellet_06

Ryggen mot Flyndretinden.

Hattfjellet_07

Videre inn Bjørndalen.

Hattfjellet_08

Møtte på hele slekta på tur inn dalen..

Hattfjellet_09

Her startet jeg å skrå opp mot sør-siden av Hattfjellet.

Hattfjellet_10

I starten av renna jeg fulgte opp.

Hattfjellet_11

Utsikt ut Bjørndalen.

Hattfjellet_12

Ned mot Bjørndalen.

Hattfjellet_13

Behagelig terreng å gå i opp siden.

Hattfjellet_14

Hattfjellet_16

Hattfjellet_17

Hattfjellet_18

Opp mot punkt 821, sørøst for toppen.

Hattfjellet_19

Punkt 821.

Hattfjellet_20

Den sørligste toppvarden kommer til syne.

Hattfjellet_21

Hattfjellet_22

Undertegnede ved siden av varden som står lengst nord på Hattfjellet.

Hattfjellet_23

Utsikt mot nabotoppen, Stortussen (941 moh.)

Hattfjellet_24

Utsikt mot nordøst.

Hattfjellet_25

Utsikt nordover.

Hattfjellet_27

Utsikt mot vest/nordvest.

Hattfjellet_28

Mot vest.

Hattfjellet_29

Utsikt mot sørvest.

Hattfjellet_30

Utsikt over Kvæfjorden, i retning Gullesfjorden og Godfjorden. Nærmest sees ryggen til Flyndretinden.

Hattfjellet_31

Utsikt mot sørøst.

Hattfjellet_32

Deler av toppryggen mellom Stortussen og Hattfjellet.

Hattfjellet_33

På retur gikk jeg ned til den lille oppstikkeren midt i bildet, uviss av hvilken grunn..

Hattfjellet_35

De mange små øyene ved Grøtavær.

Hattfjellet_36

Hattfjellet_37

Vurderte å prøve meg ned en av rennene som fører ned lengre ned i Bjørndalen, men skrinla de planene ganske så fort.

Hattfjellet_38

Istedet traverste jeg meg bort siden, til punktet hvor jeg kom opp. I bildet sees toppen av Flyndretinden.

Hattfjellet_39

På vei ned mot Bjørndalen.

Hattfjellet_40

Hattfjellet_43

På vei ut dalen.

Hattfjellet_44

Det smakte fortreffelig..

Hattfjellet_46

Etter endt tur nede ved veis ende på Grøtavær.

Hattfjellet_47

Ruten jeg gikk. Grønn strek på retur.

Hattfjellet_48

Startsted og topp merket med rødt.

Del denne artikkelen på sosiale medier:
Share on Facebook0Tweet about this on TwitterShare on Google+0Print this pageEmail this to someone