Mårfjellet 1326 moh

Del denne artikkelen på sosiale medier:

På kommunegrensen mellom Målselv og Balsfjord ligger “kolossen” Mårfjellet. Dette fjellet er meget godt synlig om en f.eks ferdes langs E6 mellom Bardufoss og Olsborg, på tur nordover. Troms turlag har ved flere anledninger arrangert turer til Mårfjellet, og fjellet er et ganske populært toppturmål i området. Med fravær av sti gjennom skogen, de første par kilometrene av turen, samt en relativt dryg steinur på omlag 500 høydemeter, er dette elementer nok til at turen forutsetter rimelig god form og en viss fjellerfaring fra før. Men vanskelig er det riktignok aldri, og de aller fleste med ok form når toppen av Mårfjellet, om de ønsker det. På toppen blir en møtt av en enorm varde, den aller største undertegnede noen gang har sett, i omkrets! Fra toppen av Mårfjellet kan en nyte en helt topp utsikt i alle retninger. Her er turbeskrivelsen min fra turen til Mårfjellet og Orta.

–

Startstedet jeg valgte under mitt besøk til Mårfjellet, og den mere anonyme naboen Orta (1044 moh), som jeg var innom i samme turen, ligger ved Myrvoll i nærheten av Aursfjordbotn. Ved Olsborg tok jeg av E6 og fulgte vei 854 nordover. Etterhvert tar en så av til høyre og følger vei 184 videre mot Aursfjordbotn. Et lite stykke etter en er kommet til Aursfjordbotn, tar en av i krysset og inn på vei 283, som kan følges mot Balsfjorden. Denne veien fulgte jeg et par kilometer, til jeg tok av første til høyre. Jeg parkerte bilen ved bommen som står her.

–

Fra start fulgte jeg den gode, kjørbare veien, fra bommen og omlag en halv kilometer innover. Etter å ha studert kartet litt på forhånd og “følt meg litt frem”, gikk jeg nå opp en skråning fra veien og marsjerte videre opp gjennom skogen. En skal gjennom en del småtett skog, men en har ryggen til Mårfjellet å sikte seg inn mot store deler av turen gjennom skogen, så det er sånn sett ingen problemer uten sti her.

–

Etterhvert er en gjennom skogen, et par små elver er passert, og terrenget åpner seg opp. Ryggen til Mårfjellet kan nå studeres nærmere på veien bort, mens en kan glede seg til en omlag 500 høydemeters, sammenhengende, dryg motbakke på tur opp ura. 300 av disse er nokså bratte. Etter omlag to og en halv kilometer var jeg klar for å ta fatt på de noe brattere høydemetrene av turen.

–

Ryggen opp mot Mårfjellet består stort sett av en evig lang steinur. Jeg minnes iallefall etappen opp til 1100 moh, hvor ryggen flater litt ut, som ganske så slitsom. Holdt meg litt mot høyre på ryggen på tur opp, men oppe på vel 1100 moh oppdaget jeg et igjensatt malingsspann blant alle steinene. Flott at noen merker en trasé, men de burde sannelig sørge for å ta med seg svinmakta hjem igjen også. Bare å lemne, liksom..!? En uting det der!

–

Men iallefall, på retur fulgte jeg likegodt de rødmerkede steinene ned ura. Trasèen går nemlig langs venstre kant av ryggen, om en går opp. Altså langs østsiden av ryggen. Fant ut at det kanskje var greieste rute, å gå langs merkinga. Men stein er det likevel nok av her, uansett hvor du går på ryggen.

–

Ryggen er stort sett rundt 30 grader bratt i de omlag 300 høydemetrene som er bratte, mens det de siste omlag 60 høydemetrene før det flater ut på omlag 1100 moh, blir enda litt brattere.

–

Fra 1100 meter er det slak stigning de siste omlag 700 metrene før en er oppe ved den enorme varden. Enda har jeg til gode å ha vært på en topp med en større varde enn den som står på toppen av Mårfjellet. Riktignok ikke i høyde, men i omkrets. En sværing dette, altså!

–

Under min tur til Mårfjellet og Orta, som ble gått den 14. august 2012, opplevde jeg tidenes svartflue-mareritt! Over 300 bilder ble tatt i løpet av turen, for å berge et anstendig materiale til turalbum og turbeskrivelse, men de fleste bildene var svarte av svære, forferdelige svartfluer! Det var så ille, at turen ble vurdert avsluttet flere ganger. Uutholdelig til tider, og jævlene surret like intenst rundt meg også ved passering 1100 moh. Da de siste innpåslitne vesnene dukket opp også ved varden, da innrømmer jeg at der kom noen gloser, ja..!

–

På toppen kunne jeg etterhvert senke skuldrene litt, fluene var det heldigvis blitt betraktelig færre av, tross alt. Jeg nøt en god matpakke, mens jeg koste meg i steiksola. I perfekt vær var utsikten jeg hadde fra toppen, virkelig flott. Bortsett fra den høyeste av Blåtindtoppene, som sperrer for litt utsikt, har en vill panorama i alle retninger fra toppen! Synet av de sørligste delene av Lyngsalpene, med Jiehkkevarri godt synlig, var flott. Og mot sør tronet Istindan, til glede for undertegnede. Likevel var nok synet over vakre Aursfjorden og Nordfjorden, kanskje det aller flotteste.

–

Etterhvert var det klart for retur ned den steinete ryggen. Ned igjen holdt jeg østsiden, og fulgte merkingen som jeg jo etterhvert hadde oppdaget eksisterte. Ettersom jeg syntes det var en relativt slitsom ferd opp den steinete ura, var gleden over å finne et snøfelt på returen, stor. Men dette skulle fort vise seg å bli min hittil skumleste ferd, noen gang, i fjellheimen.. Jeg satte nemlig avgårde ned et snøfelt, men i det jeg ramlet, i god fart, og ikke greide å stoppe, fryktet jeg et lite øyeblikk at dette nok ville ende fatalt..! Jeg klorte meg desperat fast i snøen mens jeg seilte avgårde, vel vitende om at snøfeltet brått endte, og storsteinene ventet.. Som et Guds under greide jeg å stoppe, en meter før snøfeltet var over. Og pulsen de neste minuttene..? Opp mot 200 kan jeg tenke meg. Måtte sette meg en liten stund, for å roe nervene etterpå. Her kunne det gått riktig så ille! Lærte noe nytt etter denne episoden, om ikke annet..

–

Vel nede av størstedelen av ryggen, startet jeg nå å gå ned mot Tverrelvhola og satte kursen østover i retning den lille toppen, Orta. Her fant jeg rene “E6”, bygd av sauene i området, som jeg også traff på i det jeg krysset “veien” deres. Fulgte siden opp mot ryggen som fører til Orta. Her var det lettgått og fint, med stort sett bare gress og lyng som underlag. Siste flate biten bort til høyeste punkt på Orta, besto av grus og stein.

–

På toppen var det en bitteliten varde, som jeg brukte til hodepute under min 1 minutt og 30 sekunders lange hvil, etter en passe hard anstrengelse så langt denne dagen.

–

Fra Orta var utsikten betraktelig dårligere enn fra storebroren i vest, og strengt tatt kan det vel neppe være særlig mange som ser meningen i å besøke denne toppen, så lenge Mårfjellet ruver som det gjør, kloss inntill! Det mest imponerende fra Orta, er synet av den voldsomme østveggen til Mårfjellet. Og den er små-brutal..!

–

Hjemveien ble heldigvis noe likere enn marerittet jeg opplevde hele veien på tur til Mårfjellet, ettersom det var blitt langt på kveld etterhvert, og svartfluene omsider hadde funnet på andre ting å gjøre enn å plage meg.

–

Totalt var turen min til Mårfjellet og Orta på omlag 14 kilometer og rundt 1700 høydemeter. I rolig tempo, og med en nesten utmattende kamp på liv og død med svartfluene, brukte jeg mellom 6 og 7 timer på turen.

Fra startstedet ved Myrvoll.

Mårfjellet sett fra grusveien like etter avmarsj.

Etter omlag en halv kilometers marsj langs veien, tok jeg av og fulgte skråningen opp skogen til høyre i bildet.

Grusvei erstattet med nokså tett vegetasjon.

Allerede tidlig på turen til Mårfjellet og Orta, startet tidenes verste flue-mareritt. Og det skulle bli så mye mye verre..!

En har ingen sti å følge gjennom skogen, men en har toppene bak og navigere mot. Her sees deler av Erikfjellet, Orta og Mårfjelet bak.

–

Det kunne vært så mye, mye mere idyllisk..

Flygende prosjektiler..

På gråten her..

Orta og Mårfjellet. Her sees helikopteret som er i ferd med å lande på toppen av Orta..

I desperat kamp, på liv og død..!

–

Etter å ha vurdert å gi opp hele ferden min, å gi seieren til svartflue-jævlene, bestemte jeg meg for at faen heller! De skal ikke få æren av å knekke meg. Her skal det kjempes til siste slutt..

Utsikt mot nordvest, ut Aursfjorden, Nordfjorden og Malangen.

På tur opp ryggen.

En dryg motbakke venter..

Den vestre ryggen til Mårfjellet, som fører opp til punkt 1259.

–

I det bratteste partiet av ryggen.

–

Oppe av det bratteste partiet av ryggen, hvor terrenget flater ut, på omlag 1100 moh.

Oppe over bratta traff jeg på rødmaling, som jeg likegodt fulgte på vei ned fra toppen.

I siste partiet av ryggen, like under toppen. Svartfluene har etterhvert, stort sett, gitt opp..

–

Nesten oppe på topplatået her.

–

På toppen av den enorme varden som er reist på Mårfjellet.

Tommel opp for litt alenetid, uten svarte, illsinte skapninger..

Utsikt mot nordvest.

Utsikt mot nordøst. Lengst til høyre i bildet sees “Troms`tak”, Jiehkkevàrri i Lyngen.

Utsikt mot øst.

Idyll på toppen.

–

Utsikt mot sørøst. Nærmest i bildet sees deler av Breidtinden og de to Blåtindan-toppene.

Utsikt sørover. Bak i midten av bildet skimtes Istindan i Bardu.

I gang med returen ned ryggen.

Det fristet veldig med en liten seilas ned snøfeltene, til fordel for all steinen. Dette skulle straks vise seg å nesten bli min siste reis..

–

Ned langs den merkede trasèen langs ryggen.

Like før ferden, som kunne endt med forferdelse.. Her ramlet jeg og greide med nød og neppe å stoppe opp nederst, hvor snøfelet tok slutt.

Etter å ha roet ned nervene litt etter å nesten ha endt mine dager i ura, siktet jeg meg inn på dagens andre topp, den noe mere beskjedne Orta, til høyre i bildet.