Melkefjellet 1383 moh

Langs kommunegrensen til Lavangen og Bardu, ikke særlig langt fra fylkesgrensen mellom Troms og Nordland, ligger det 1383 meter høye Melkefjellet. Med sine knappe 1400 meter er fjellet med det, Sør-Troms-regionens tredje høyeste fjell, kun slått av det høyeste av dem alle, Spanstinden, samt det råeste og kanskje mest krevende av dem alle, Rivtind, som begge ruver like i nærheten. Med kjente og populære Spanstinden rett på andre siden av E6, hvor en der har god sti å følge i motsetning til om en besøker Melkefjellet, har nok ikke sistnevnte særlig mange besøk sommerstid. Vinterstid derimot, har Melkefjellet etterhvert blitt et mer og mer populært skifjell for vintertoppturentusiasten og for skikjørere som vet å sette pris på fine nedfarter. For Melkefjellet kan altså by på meget så bra skikjøring ned den nordvendte siden hvor terrenget er jevnt over 30 grader bratt. Også brattere partier er der her, og tross en liten anmarsj som en slipper ved et besøk hos naboen Spanstinden, vil nok også Melkefjellet helt klart kunne tilfredsstille selv den mest ihuga offpistekjører og vintertoppbestiger. Om en ønsker å få med seg en “bonustopp” på turen til Melkefjellet er veien innom den 10 meter lavere naboen Siskkitcohkka i sør, ikke lang. Jeg lot selvsagt ikke muligheten gå fra meg og var innom begge toppene under mitt sommerbesøk her. Her er turbeskrivelsen fra turen min til Melkefjellet og Siskkitcohkka.

–

Startstedet jeg valgte under mitt besøk til Melkefjellet og Siskkitcohkka var brøytestasjonen på Lapphaugen, som ligger plassert omtrent midt mellom Bjerkvik og Setermoen. Jeg parkerte bilen inne på den store plassen, på østsiden av E6.

–

Fra start ruslet jeg inn i skogen med retning dagens mål, som sees hele veien mens en går. Eller riktignok kan en ikke se selve toppen, men i allefall den vestlige delen av massivet. Mens jeg ruslet i gresset og gjennom den lille skogen, var spenningen stor knyttet til om jeg ville greie å ta meg over Spanselva med livet i behold.. Dette skulle vise seg å gå greit og jeg vadet over den brede Spanselva uten nevneverdige problemer. Tidligere på sommeren ville nok derimot dette sannsynligvis, fort kunne blitt mere utfordrende.

–

Etter å ha komt meg over Spanselva ruslet jeg videre over åpne gressletter, gjennom litt mere skog og gjennom mere gress, før jeg etterhvert kunne ta fatt på stigningen opp i retning punkt 780. Opp siden var det særdeles lettgått med mose og gress som underlag.

–

Oppe ved punkt 780 hvor det flater ut og hvor en faktisk må ned noen fåtall høydemeter, får en nå sett Melkefjellets østlige topp, som er massivets høyeste punkt. Herfra har en en flat etappe bort i retning nordøst-ryggen til Melkefjellet, som jeg fulgte opp.

–

Ryggen opp er grei å følge og en har også her et relativt lettgått terreng å spasere i. Opp ryggen ligger det en god del mose som gjør vandringen til en lek, mens det litt høyere opp etterhvert blir noe tettere innslag av stein. På vei opp ryggen kan en nyte synet av den lille breen som nok enda vil komme til å overleve noen år, samt det grålige brevatnet like nedenfor. (Om en besøker fjellet sommerstid da, vel og merke.)

–

Det øverste partiet av ryggen blir noe brattere, hvor det her er et kort parti på omlag 35 grader. Oppe på det lille topplatået lå det en liten snøkuppel da jeg besøkte toppen i august, og ut i fra fasilitetene på toppen er det lite som tyder på at Melkefjellet er et godt besøkt fjell. Her finnes nemlig ikke spor av noe varde i det hele tatt. Med en grusom vind på toppen var jeg lenge i tvil om jeg skulle fortsette ned ryggen og videre mot naboen Siskkitcohkka, men med toppen så nærme var det nesten utenkelig å skulle returnere ned av Melkefjellet uten å ha vært en tur innom den 10 meter lavere naboen i sørøst.

–

Etter å ha fulgt ryggen ned til skardet mellom toppene, startet jeg opp de knappe 200 høydemetrene opp nordsiden av Siskkitcohkka. Fra Melkefjellet tok etappen opp og til topps på Siskkitcohkka en knapp halvtime.

–

Om fasilitetene på Melkefjellet var dårlig var ikke forholdene særlig mye bedre på toppen av Siskkitcohkka. Her var heller ingen varde å se, og ganske så sikkert har nok i allefall ikke Sisskitcohkka blitt nedrent av ivrige toppturglade de siste årene, ettersom jo denne toppen ikke engang er mulig å se fra alfarvei.

–

På toppen av Siskkitcohkka fikk jeg atter en gang oppleve at vindstyrken til fjells kan være svært så varierende innenfor et lite og avgrenset område, for her var det nesten totalt vindstille. Jeg satte meg ned på en stein og nøt synet av fantastiske Rivtind, som fra Siskkitcohkka nå er ganske så nærme.

–

Ellers så er utsikten fra begge de to toppene bra, men med en noe skyet værtype, spesielt da jeg var på sistnevnte, ble opplevelsen ikke av det aller råeste slaget. Til det har jeg vært på for mange andre råe utsiktstopper, i bedre vær. Men bevares, en ser en hel del også fra disse toppene, det skal det ikke herske noe tvil om. En har vel bare blitt for kresen og vant til å få stå på toppene i knallblå himmel og steiksol, som ofte er med på å skape de aller flotteste øyeblikkene til fjells, i allefall synes jeg det.

–

Etter en stund på toppen av dagens andre besøkte topp, satte jeg i gang med returen, som først fulgte samme vei tilbake opp på Melkefjellet igjen, før ruten ned av Melkefjellet fulgte omtrent samme spor som oppruta.

–

Tilbake nede ved Spanselva var det atter en gang klart for kaldt vann på beina, før jeg kunne rusle de siste metrene tilbake til bilen og startstedet ved Lapphaugen.

–

Turen til Melkefjellet og Siskkitcohkka ble gått den 18. august 2013, og totalt brukte jeg 6 timer på turen innom disse to toppene. Totalt var denne turen på omlag 15 kilometer og 1400 høydemeter.