Otertinden 1354 moh

Del denne artikkelen på sosiale medier:
Share on Facebook0Tweet about this on TwitterShare on Google+0Print this pageEmail this to someone

Med sine to ruvende tvillingtårn er Otertinden et skue for øyet, og langt utenom det ordinære! Fjellet med beliggenhet i Signaldalen i Storfjord kommune, er et av fylkets mest kjente fjell og er også kjent som “Norges svar på Matterhorn.” Sett fra rette vinkel i Signaldalen, vil tårnene til Otertinden lett kunne ta pusten fra noen og enhver som ser dette fyrtårnet for første gang. Også for oss som er glade i fjell og har sett fjellet mang en gang, imponerer synet av dette beistet av en topp voldsomt, hver eneste gang man ser det igjen. For å forsøke og illustrere min egen begeistring for utseende på dette fjellet, så kan jeg jo dra det såpass langt som å si at jeg ikke synes det står noe tilbake for vårt alles nasjonalfjell litt lengre sør. Og jeg har både sett de og vært på de begge.. Turmessig kan riktignok ikke Otertinden måle seg mot storebror i sør, men fra den rette vinkelen i Signaldalen er synet av Otertinden faktisk like brutal og fantastisk som synet av ambolten av granitt i Nordland. Turen opp og til topps på den høyeste peaken av de to tvillingtårnene, er en krevende og til dels meget eksponert tur, men toppen lar seg likevel bestige uten klatring. Her er turbeskrivelsen min fra turen vår til Otertinden.


Se 3D versjon av ruta under. Bruk muspekeren for å dra rundt, og scrollhjulet for å zoome inn.

Startstedet for en tur til Otertinden er ved Luhppujohka, mellom Sollisætra og Skogli i Signaldalen. Fra krysset inn Signaldalen og frem til startstedet, er der omlag 9 kilometer. Omlag 6 kilometer etter man har tatt av fra E6, svinger man av til høyre og følger vestsiden av elva det siste stykket frem til startstedet ved Luhppujohka. Fra Tromsø tar kjøreturen omlag halvannen time, fra Nordkjosbotn omlag en halv time.

Da det ikke fristet nevneverdig å begi seg ut på noe tur til Otertinden alene, kontaktet jeg likegodt Kent-Hugo Norheim og spurte om han kunne tenke seg å ta meg med opp på “Norges Matterhorn.” Mannen bak nettstedet kugo.no, og mannen som i årevis har holdt på med sitt vanvittige prosjekt, som går ut på å bestige samtlige topper over 1000 meter i Troms fylke (!), stilte velvillig opp for en gammel kjenning og tidligere turvenn. Dermed møttes vi i Nordkjosbotn en helt vanlig mandags ettermiddag. Kurs ble satt mot Signaldalen og Otertinden. Fremme ved startstedet, som forøvrig er skiltet med en trimpostkasse, er der muligheter for å parkere et par biler langs veikanten.

På vei nordover denne dagen hadde jeg gitt uttrykk for min skepsis for dette fjellet, som jeg jo samtidig så lenge hadde hatt lyst å prøve meg på. Kent Hugo hadde tatt med seg en klatresele og et tau som var tiltenkt meg i det vanskeligste og mest utsatte partiet av turen. Siden jeg ikke visste annet enn at turen var krevende, var det et enkelt valg å bære med meg tauet i sekken. Klokka var blitt nærmere halv seks på ettermiddagen i det vi startet på anmarsjen opp langs elva Lupphuràigi. Fra start følger man ei avkjøring mot ei hytte, før man følger skilting videre mot stien en skal følge opp langs elva.

Opp langs sørsiden av elva tar en raskt høyde, og med en “maskin” fra Laksvatn i front, fikk jeg virkelig kjørt meg umiddelbart på vei opp gjennom skogen. Etter en drøy kilometer er man ferdig med skogen, og man kommer etter hvert frem til trimpostkassen som man når på omlag 430 moh. Herfra har man fin utsikt mot nabofjell som Mannfjellet og Polvartinden. Etter at en har passert trimpostkassen, flater terrenget nå ut, og man fortsetter nå noen hundre meter til langs sørsiden av elva, før man krysser den på et egnet sted.

Etter at vi hadde krysset elva, fortsatte vi opp mot den sørlige ryggen til Otertinden, hvor vi etterhvert fulgte et for lengst falleferdig reingjerde. Videre fortsatte vi opp mot og forbi det lille Sennvatnet, før vi gradvis startet på den slitsomme traversen opp sørvest-siden av Otertinden. Man skal forbi den første lille renna man kommer til og videre opp mot den neste, mer markerte renna litt lengre nord. Anført av Kent-Hugo tok vi høyde opp gjennom steinura i den nokså bratte siden, og nådde etterhvert den riktige renna på omlag 900 moh. I starten er renna svært bratt, så det greieste er her å holde seg på ryggen sør for renna et stykke opp, før man etterhvert tar seg ned i selve renna for å følge denne videre opp.

Vel nede i den brede og markerte renna, valgte vi å gå på hver vår side opp. Med bare to i følget gikk det greit å gå etappen opp renna, som en skal følge til den ender omlag 1150 moh. Er man derimot flere i følget, bør en her utvise stor forsiktighet da det er bratt og til tider veldig løst her. Om en går under hverandre opp her, bør hjelm være en del av utrustningen, da faren for steinsprang absolutt er tilstede her. I første del av renna gikk det greit å gå, før det midtveis ble enda brattere. Lengre oppe var det tydelig slitasje etter andre besøkende i grusen, og litt lettere å gå. Opp renna må man likevel regne med å ta en god del tak med hendene for å komme seg opp. På vei opp forsøkte vi å unngå de mest fuktige områdene i renna.

Etter noen blytunge høydemeter og en god del spøling i grusen, var vi til slutt oppe der hvor renna ender, i skardet på omlag 1150 moh. Etter å ha fulgt renna i omlag 300 høydemeter, hadde vi nå utsikt ned mot Signaldalen igjen, for første gang på lenge. Nå var også èn kritisk del av turen unnagjort. Men en ny krevende etappe sto også nå for tur. Etter å ha tilbakelagt renna, fortsatte vi i vestsiden av en liten fortopp. Her er det sporadisk vardet, men det lønner seg å bruke tid på å se etter slitasje og de små vardene mens en forflytter seg videre. Dette fordi muligheten for å gå seg fast her, eller å havne i unødig bratt terreng, absolutt er til stede. Dette partiet er til tider luftig og eksponert og er krevende å gå. Traversen i vestsiden av fortoppen ender i luftig og eksponert klyving ned en hylle, ettersom eneste fremkommelige vei her går ned i og via den søndre renna her. I dette partiet foretrekker noen å bruke tau, noe jeg jo selv hadde båret med meg hele veien opp med tanke på dette ene partiet. Klyvingen ned til hyllen, eller klatringen som jeg mener det blir rettere å omtale det som, gikk overraskende greit. Selv om det var luftig og eksponert, fikk tauet ligge ubrukt under sekkelokket på tur ned og over i den andre renna. Etter å ha fulgt den andre renna opp til skardet, gjensto nå siste etappe opp til selve toppen.

Fra skardet og ute av siste renna, fulgte vi små varder den siste biten opp til toppen. Sammenlignet med etappen i vestsiden av fortoppen, klatredelen ned hylla og over i den andre renna, fremsto den siste biten som greit overkommelig i forhold. Drøye 3 timer etter at vi startet vår ferd opp langs Luppojohkka, nådde jeg endelig toppen av Otertinden. Fullstendig utmattet av turen opp, kunne jeg like etter klokka halv ni denne kvelden rekke armene i været ved den lille varden, med visshet om at jeg hadde greid å bestige et av de råeste fjellene jeg vet av. En herlig følelse!

Ettersom sola allerede var i ferd med å takke for seg denne dagen, ble oppholdet på toppen av det superkorte slaget denne gang. Etter å ha fortært ei brødskive i all hast, sett ned til Signaldalen 1350 meter rett der nede, sendt et blikk mot Paras innerst i dalen, og knipset et par bilder, var Kent Hugo allerede i gang med returen. Han var litt opptatt av å komme seg forbi det krevende partiet før sola forsvant, og helst også et stykke ned renna, noe jeg ikke hadde vanskeligheter med å skjønne grunnen til. Fra toppen tok vi oss greit ned til den søndre renna. Her tok vi oss over til den utsatte hylla, før vi kavet oss opp partiet hvor en må ty til litt enkel klatring. Tau og klatresele ble liggende fint og urørt i sekken, ettersom vi begge følte oss trygge nok forbi dette partiet. Personlig skulle jeg vel heller likt og hatt et tau rundt meg mens jeg beveget meg i siden av fortoppen. Her var nemlig det partiet på hele turen som jeg syntes var aller verst. Eksponert er en i allefall her, og et fall her kan fort få fatale følger. Men med utviselse av en stor dose forsikitghet kom vi oss velberget over i hovedrenna, som jeg på retur opplevde som “grei skuring.”

Etter å ha tatt oss ned renna på forsvarlig vis, gjensto så det litt kjipe partiet i siden, hvor man må forsere en hel del ur og stein. Likevel følte jeg en stor lettelse i det vi forlot renna. Den krevende delen av turen var tilbakelagt. Etter å ha gjort oss ferdige med traversen i siden, gjensto nå bare transport-etappen ned den gress -og lyngdekte sørryggen til Otertinden, før siste etappe ned langs elva ventet til slutt. Ved passering Sennvatnet kunne vi nyte et flott skue mot de herfra spisse og majestetiske toppene, Storvasstinden og Piggtinden i nordvest, mens vi etter hvert kunne se mørket legge seg over Mannfjellet og Signaldalen i øst og sør.

Etter en durabelig sluttspurt av “maskinen” fra Nord-Troms, var vi nede ved bilen igjen like før klokka elleve på kvelden. Å se Otertinden i fremtiden vil nok bli ekstra spesielt, med tanke på at jeg nå kan si til meg selv: “Der oppe, på toppen av det høyeste av tvillingtårnene, der har du stått..!” Turen til Otertinden er frem til nå, den mest krevende turen jeg har gått med tanke på bratthet, luftighet og eksponering. Jeg kom greit fra det, men hadde jeg gått alene er det langt fra sikkert at jeg hadde fullført eller kommet meg opp. Jeg anbefaler å ta turen opp sammen med noen som har vært der før, da dette er en meget bratt og krevende tur som en burde ha stor respekt for. I allefall bør du være meget godt fjellvant fra før og samtidig takle det bratt og luftig, før du legger avgårde for å bestige Otertinden på egen hånd. Tar du turen og når opp, vil du uansett kjenne på fin mestring i ettertid.

TURDATA:

Turlengde: 12,5 kilometer

Høydemeter: 1370

Tidsforbruk: 5 timer

Turdato: 15. august 2016

otertinden-01937

De to tvillingtårnene til Otertinden, sett fra startstedet i Signaldalen.

otertinden-01941

Toppen, som fra Signaldalen ser nokså ubestigelig ut, her med zoom.

otertinden-01944

Ved startstedet er der merket med Luhppuràigi, i forbindelse med trimpostkassen som står plassert her.

otertinden-01945

På vei inn traktorveien, som en følger noen hundre meter frem til stistart lengre vest.

otertinden-01946

Kent Hugo ved stistart, som også her er merket med Luhppuràigi.

otertinden-01947

otertinden-01949

Kent Hugo i sedvanlig stil opp langs Luhppujohka..

otertinden-01951

otertinden-01952

Relativt bratt og tett skog, sørøst for Otertinden.

otertinden-01954

På vei opp gjennom skogen har en god sti å følge opp langs Luhppujohkas sørside.

otertinden-01956

otertinden-01957

Utsikt mot Polvartinden, hvor det i 2008 gikk et gigantisk steinskred som nesten smadret de to gårdene med beliggenhet inntil fjellet.

otertinden-01959

Nok et skilt som viser vei til trimpostkassen som er satt opp ved Luhppuràigi.

otertinden-01960

Skogen er tilbakelagt og terrenget er blitt slakere, i det vi nærmer oss postkassen.

otertinden-01962

Kent Hugo foran gigantiske Sørfjelltinden.

otertinden-01963

I øst sees Mannfjellet, som tilsynelatende fremsto som et monster..

otertinden-01965

otertinden-01966

Sett fra sør tar ikke Otertinden seg like bra ut, selv om den fortsatt fremstår som svært krevende.

otertinden-01967

Vi er i ferd med å krysse elva og har her satt kursen mot nord og Sennvatnet.

otertinden-01970

I turens mest lettgåtte parti, på vei mot Sennvatnet og fjellets sørvest-side.

otertinden-01973

En behagelig etappe på lettgått underlag.

otertinden-01975

På vei mot Sennvatnet fulgte vi et gammelt, rasert reingjerde på vei opp.

otertinden-01976

otertinden-01979

Strålende vær som vanlig!

otertinden-01981

Vi nærmer oss Sennvatnet og får her turens første glimt av berømte Piggtinden..

otertinden-01983

Sennvatnet foran Piggtinden og Storvasstinden.

otertinden-01986

Vi er i gang med den litt tyngre etappen, traversen opp sørvest-siden av Otertinden.

otertinden-01988

Etter en lettgått etappe til Sennvatnet, blir terrenget nå straks brattere og mer krevende.

otertinden-01990

Kent Hugo speider hjemover, mens jeg har evig nok med å forsere ura på vei opp..

otertinden-01994

Videre opp sørvest-siden, som definititvt er brattere enn det kan se ut til på dette bildet..

otertinden-01995

otertinden-01998

Litt av det som venter oss ovenfor..

otertinden-01999

I sørvest-siden med utsikt videre i retning Oteraksla.

otertinden-02001

“Maskinen” fra Laksvatn i ett av hyllepartiene like nedenfor der hvor vi tok fatt på renna.

otertinden-02003

Vi er fremme ved riktig renne, som herfra skal ta oss videre opp omlag 350 høydemeter..

otertinden-02005

Nede i renna og klare for å ta fatt på turens bratteste og helt klart mest slitsomme etappe.

otertinden-02008

I den brede renna, som er bratt og krevende, og som består av svært mye og særdeles løs stein..

otertinden-02010

Til tider kryper man på alle fire opp her, og man må virkelig jobbe for å greie å spøle seg opp den lange og svært løse renna.

otertinden-02016

Går man flere enn to i følget opp renna, vil jeg anbefale bruk av hjelm, da faren for steinsprang absolutt er til stede mens man oppholder seg i renna!

otertinden-02020

Etter en krevende kraftanstrengelse (i allefall for den ene av oss) er vi her endelig oppe hvor renna ender, på rundt 1100 moh.

otertinden-02023

Om renna opp er krevende, vil jeg nok påstå at turens aller mest krevende ennå gjenstår..

otertinden-02024

..Oppe av den første renna skal man nemlig nå ta seg videre via en fortopp, mot en ny renne lengre sør. Her er det sporadisk varding, men likevel krevende å gå.

otertinden-02025

Kent Hugo viser vei rundt et hjørne.. Om du vurderer å gå denne turen alene, bør du være meget fjellvant og trygg på deg selv i bratt og krevende terreng!

otertinden-02026

Utsikt nordover i retning Storfjorden.

otertinden-02027

Utsikt mot en av fortoppene i vest.

otertinden-02028

Kent Hugo i føringen mot den andre renna, som man er nødt til å krysse på vei opp.

otertinden-02029

otertinden-02030

Vi er fremme ved turens mest utsatte parti. På vei ned mot den søndre renna foretrekker noen å sikre med tau.

otertinden-02032

Kent Hugo vel nede i den søndre renna, hvor han her spent følger med mens undertegnede klatrer ned.

otertinden-02033

Oversikt over turens mest eksponerte parti, hvor mange foretrekker bruk av sikring.

otertinden-02034

Etter at man er ferdig med den søndre renna og klatrepartiet ned hit, venter en noe lettere avslutning, opp de siste høydemetrene av turen.

otertinden-02035

I det siste partiet like under toppen.

otertinden-02036

Endelig på toppen av Otertinden! Utsikt mot sørøst og fjellet Paras.

otertinden-02037

Skyggen av Tvillingtårnene, med Signaldalen godt over tusen meter lengre nede..

otertinden-02038

Utsikt mot Mannfjellet.

otertinden-02040

Storfjorden med deler av Lyngsalpene bak.

otertinden-02041

Kent Hugo på toppen av Otertinden.

otertinden-02044

Etter et særdeles kort opphold på toppen, satte vi straks i gang med den krevende returen tilbake. Her er vi på vei ned mot den søndre renna.

otertinden-02045

Kent Hugo foran Storfjorden.

otertinden-02046

Klare for etappen ned den søndre renna.

otertinden-02048

Kent Hugo i klatrepartiet, på vei opp fra renna igjen.

otertinden-02050

Vakker kveldsstemning i nordvest.

otertinden-02051

Vi er tilbake i skardet og i ferd med å ta oss ned mot hovedrenna vi kom opp.

otertinden-02052

otertinden-02053

Hovedrenna sett fra toppen av skardet.

otertinden-02054

Også ned gjelder det å ta det svært forsiktig, da det som allerede nevnt er særdeles fort gjort å løse ut stein mens man går.

otertinden-02058

Etter litt dyp konsetrasjon ned renna, er vi her endelig tilbake i litt mindre krevende terreng.

otertinden-02060

Utsikt mot majestetiske Piggtinden og Storvasstinden.

otertinden-02061

Godt i gang med traversen i sørvest-siden, med utsikt mot Polvartinden.

otertinden-02067

I lettgått lende på vei tilbake mot Sennvatnet.

otertinden-02068

Idyllisk og stille ved Sennvatnet på retur..

otertinden-02071

I gang med etappen ned og tilbake mot Luhppuràigi.

otertinden-02072

otertinden-02073

Luhppuràigi og Mannfjellet.

otertinden-02075

otertinden-02083

Otertinden – Norges Matterhorn!

Del denne artikkelen på sosiale medier:
Share on Facebook0Tweet about this on TwitterShare on Google+0Print this pageEmail this to someone