Turbeskrivelser

Stetind 1391 moh

Men nu til verket! Vi samles paa fortoppens hjørne mot vest og ser over mot tinden. Fra blokken vi staar paa har Pan eller Jordaanden eller Djævelen selv spændt en klæsnor paa to hundre meter over i stortindenes østvægg, der nyskurte tusenmetersva er brukket efter midten og ophængt til tørk. Tre smaa skrævende klækliper vrikker sig over i lusefart, biter om kanten og rider det gyngende spænd.

Rider ja! Væk med klæsnor og hit med tømmer! En steilende helhingst med rykende man er dyret som bærer os gjennem avgrunden. Nu sporer vi folen med skarpslipte spiker,- og farten øker og luftens foss slaar sammen om de pløiende flanker.

Saa er vi over og gir ham en klap til takk, stiger av og gaar videre til fots. Her er rummelig og bredt, her slaar vi os ned i en grushaug og spiser mat og drikker meget saft og ligger paa ryggen med sprikende knær og røker pipe – mens blikket gaar lange turer paa himmelen med hodet ned. Endnu har vi jo nogen hundrede meter igjen til toppen, men hvad skal vi kave for? Her er godt at være og dagen er bare barnet og natten er vor. Og vi er saa aldeles kolde og rolige utenpaa og et langt stykke indover baade i krop og sjæl. Men inderst inne? – Det skal være et svaberg oppi her etsteds som man ikke kommer utenom, en skive til at entre over i hænderne  – et stykke klatring de likesom ikke blir færdig med at snakke om, de som har gaat der — naaja, den tid den sorg; det haster som sagt ikke.

Et stormkast vækker os av dvalen og han Simon fanger i flugten en støvel som er paa vei ut av tilværelsen. Vinden er vokset, der spilles paa kam i den raggede rygg og det gurgler i nordvæggens uhyre orgelpiper. Vi hutrer litt, faar gummisko paa i en fart og taugene ordnet. Dekke faar det hædersverv at lede os over de kritiske ti meter, som ligger mellem den spørgende uro og den seirende visshet.

Snart står vi på den smalende hylde som fra den brede dennesidige trygghet løper ut mot selve intetheten. Her gjælder credo quia absurdum. Med tærne spændt mot hyldens ytterste spids ligger førstemand flat gjennem luften for at naa over på skiven. Saa gaar han videre i armene mens krop og ben følger efter som fragtgods. Han forsvinder om hjørnet og nu er det mig som staar og blir liten paa den sidste krumning i hyldens blygt hendøende motiv. Drømmer jeg? Er dette et skridt paa en jordisk menneskevei? Kan det være en fjeldvæg, en stivnet form, denne foss av gulgraatt sva som med piplende, spøkelsesagtig fart styrter sig ned fra eggen og smelder i skogen efter et eneste sopende sveip paa nærmere tusen meter? – Jeg faar nu ialfald behandle den slik, gir signalet til ham deroppe og lemper mig ut. Det er et landskap ikke av denne verden, men under mine huggende hænder blir de kosmiske kræfters almægtige luner til menneskevei. Jeg oplever i disse navnløse sekunder, hvorledes hele min skjæbnes brede strøm løper sammen til intet i denne passage paa en seks – otte forbitrede fingertuptak.

Vi sitter ved varden og lar blikket seile. Fra Lofotvæggens hilderland i vest til jøkelens islys i øst. Det ryker av dypet og det driver av himlen, mens storm og taake knuses mot hjørner og gjel. Og syn og sus flyter sammen til en saga om mineralets evige suverænitet. Som skodden skapes, ændres og forsvinder, slik skummer ogsaa livsformerne om fjeldets fot. Det er ikke menneskealdre Stetinden har skuet ned paa fra sin ensomme høide, men jord-aldre. Den staar som et brokar i den strømmende tid, og den skridende jøkel kløver den som et plogjern. Men bræen blev borte og varmen kom, og brontosaurier gryntet under palmehænget. Og Stetinden blev døsig av dampen og trak skoddedynen over hodet og blundet litt, og nu er det gamle Anders Nilsen som tusler i tyttebærlyngen. – Og allikevel hænder det om høsten, naar Den store Fremmede kommer for at tælle sin grøde, – da glider hans blik langs de trodsige flanker og der løsner en enkelt sten.

Det er uveir mens vi gnager os fjorden ut i Simon sin skrøpelige farkost. Rosserne jager under en knugende stratus og byger av vaatt og salt driver os i nakken. Da revner skyene, og endnu engang staar han for os, titanen, lynomfunklet, vassdrivende, skinnende som smergelpusset jern. Det raper av torden omkring ham, men det rager ham ikke, ingenting rager ham, der han troner i olympisk likegyldighet over livets svedende geschæft – en ambolt hvorpaa guderne kan hamre.” (Utdrag fra artikkel i Den Norske Turistforenings årbok 1937.)

Med tidenes beretning fra sin egen bestigning av den lynomfunkle ambolt, deler jeg denne gang et utdrag av Peter Wessel Zapffes egne ord og betraktninger rundt sitt møte med Stetind og de etterhvert så legendariske “ti forbitrede fingertak”, eller som han selv omtalte de som, – “seks-otte forbitrede fingertuptak”. Her kan du lese hele beretningen av Zapffe, slik den sto på trykk i Den Norske Turistforenings årbok fra 1937. Sammenlignet med den lyriske legendens beretning, når nok ikke min tilsvarende beretning opp til hans støvler engang! Likevel opplevde jeg mitt livs eventyr nettopp her, og jeg tillater meg derfor å presentere også min versjon.. Her er turbeskrivelsen fra turen MIN til Stetind, Norges nasjonalfjell.

Read more

Otertinden 1354 moh

Med sine to ruvende tvillingtårn er Otertinden et skue for øyet, og langt utenom det ordinære! Fjellet med beliggenhet i Signaldalen i Storfjord kommune, er et av fylkets mest kjente fjell og er også kjent som “Norges svar på Matterhorn.” Sett fra rette vinkel i Signaldalen, vil tårnene til Otertinden lett kunne ta pusten fra noen og enhver som ser dette fyrtårnet for første gang. Også for oss som er glade i fjell og har sett fjellet mang en gang, imponerer synet av dette beistet av en topp voldsomt, hver eneste gang man ser det igjen. For å forsøke og illustrere min egen begeistring for utseende på dette fjellet, så kan jeg jo dra det såpass langt som å si at jeg ikke synes det står noe tilbake for vårt alles nasjonalfjell litt lengre sør. Og jeg har både sett de og vært på de begge.. Turmessig kan riktignok ikke Otertinden måle seg mot storebror i sør, men fra den rette vinkelen i Signaldalen er synet av Otertinden faktisk like brutal og fantastisk som synet av ambolten av granitt i Nordland. Turen opp og til topps på den høyeste peaken av de to tvillingtårnene, er en krevende og til dels meget eksponert tur, men toppen lar seg likevel bestige uten klatring. Her er turbeskrivelsen min fra turen vår til Otertinden.

Read more

Beisfjordtøtta 1448 moh

Den evige rivaliseringen mellom Harstad og Narvik vil helt sikkert aldri ta slutt.. Den har alltid pågått, og vil nok alltid pågå. Sånn er det bare! Men da Vårherre skulle fordele godene hva angår fjell og ikke minst høyde på disse, bestemte han seg tidlig for at Harstad skulle være lillebror og Narvik storebror med stor S. For mens byen ved Vågsfjorden kan skilte med hele to topper over 1000 meter, hvor den høyeste ikke engang når 1100 meter, kan malmbyen Narvik notere seg for en endeløs samling av tusenmetere. Her rager i tillegg den høyeste toppen, nesten ufattellige, 2000 meter over havet. I allefall nesten 1900 meter.. Vel, en aldri så liten digresjon her. Etter å ha besøkt kanskje de to mest kjente toppene i området, Rombakstøtta og “Sovende dronning” for en del år tilbake, ble det i sommer endelig tur til den lenge planlagte Beisfjordtøtta. Toppen er tross sin høyde en overkommelig tur for de fleste og har vært med på Narviks utgave av “Ti på topp” så sent som sist sesong. Fra toppen av Beisfjordtøtta stuper det nærmest loddrett ned i sørøst, og her kan du enkelt kjenne suget på kanten. Trives du i tillegg i steinur, kan en tur til Beisfjordtøtta absolutt anbefales.. Her er turbeskrivelsen min fra turen vår til den høyeste av de to “tøttene”.

Read more

Jotind 980 moh

Helt nord i Nordland fylke og Tjeldsund kommune, finner en vakre Tjeldøya. Øya, som omkranses av fjordene Tjeldsundet, Ofotfjorden og Ramsundet, er vel verdt et besøk om du er glad i å gå på fjellet. Her finnes nemlig flotte turmuligheter for både liten og stor. Etter å ha besøkt øyas høyeste fjell ved tre anledninger tidligere, samt etter å ha vært oppom Helligtinden for aller første gang tidligere denne sommeren, sto endelig Jotind for tur. Med sine 980 moh er Jotind øyas nest høyeste topp. Turen til topps på Jotind byr på fin vandring langs en flott rygg, hvor du underveis på turen kan nyte førsteklasses utsikt mens du går. Bergarten her består av granitt og er virkelig fin å gå på. Fra toppen kan du nyte nydelig utsikt i alle retninger! Om du ikke er særlig turvant fra før, vil jeg kanskje anbefale at du slår følge med fjellvante personer. Turen til Jotind er ikke luftig, men kan likevel oppleves som krevende for enkelte. Enten du er fjellvant og tar turen på egenhånd, eller du slår følge med noen andre fjellvante, anbefaler jeg deg absolutt å ta turen. Du kommer virkelig ikke til å angre. Dette er nemlig den flotteste turen du kan gå her ute, uten tvil! Her er turbeskrivelsen fra turen min til “kremtoppen”, Jotind.

Read more

Grytetippen 885 moh

Senja er øya som er kjent for å være “et Norge i miniatyr”. Om du er glad i toppturer eller turlivet generelt, er Norges nest største øy et absolutt “must” å besøke! Mens den sørlige delen av øya består av mer avrundede fjell og topper, finner en nord på øya kremtopper i verdensklasse. Her ute stiger fjellene majestetisk rett opp fra de blå fjordene rundt. Spesielt toppene rundt de to fjordene Mefjorden og Øyfjorden, imponerer stort. Etter å ha besøkt Senjas høyeste tilbake i 2011, tok jeg i sommer endelig turen tilbake til denne råflotte eventyrøya i Troms. Etter sommerens tidligere besøk til Barden, Segla og Skinnkollen, sto denne gangen de to nabotoppene Grytetippen og Keipen for tur. Begge disse toppene er relativt enkle å bestige for de aller fleste, og dette er begge topper med hyppige besøk, sommer som vinter. Jeg gikk innom Grytetippen etter først å ha vært oppom naboen litt lengre øst. Fra begge toppene har en formidabel utsikt i alle retninger, men likevel må utsikten mot nordvest trekkes frem, da denne holder bortimot verdensklasse-nivå! Turbeskrivelse og bilder fra turen min til Grytetippen og Keipen, kan du lese og se her.