Sæterdalstindan 916 moh

Sæterdalstindan er et fjellmassiv beliggende i Sortland kommune, like nordøst for Sigerfjordtunnelen. Massivet består av flere topper, hvor den høyeste her strekker seg 916 meter over havet. Å besøke toppen av Sæterdalstindans høyeste punkt er langt fra noe alle evner og mestrer, da de siste omlag 10 høydemetrene opp og til topps er av det særdeles luftige slaget. I tillegg kreves der en aldri så liten travers i sørvest-siden av toppen. Dette vil også kunne oppleves som utfordrende for mange, om en tar turen via Kustøtinden, som vi gjorde under vårt besøk her. Når det er sagt, så må det legges til at om du er trygg i høyden og godt fjellvant fra før, vil følelsen av å stå på toppen av Sæterdalstindan garantert kjennes fabelaktig ut, da dette er en morsom og spektakulær topp å bestige. Her er turbeskrivelsen min fra turen vår til Sæterdalstindan.

–

Det greieste startstedet for en tur opp på Sæterdalstindans høyeste punkt er ved nordenden av tunnel-innslaget i Sørdalen. Like ut av tunnelen er der en avkjørsel med god plass til å parkere. Fra Lofast-krysset følges E85 i retning Sortland. Herfra kreves der omlag ett kvarters kjøring før en er fremme ved startstedet.

–

Umiddelbart etter start venter turens første lille “utfordring”, nemlig å krysse Sørkleivelva. Vi tok av oss skoene og vadet den lille elva, noe som forløp uten problemer av noe slag. Etter å ha krysset elva fortsatte vi gjennom skogen, med kurs i retning nordøst. Etter en kort stund traff vi på stien som vi fulgte videre opp gjennom skogen, langs østsiden av Holbekken. Fra start ser en Nordheia og Kustøtinden, mens turmålet først sees når en er oppe og over skoggrensen.

–

Etter omlag 200 høydemeter med jevn stigning er en ferdig med etappen opp gjennom skogen. Her flater terrenget ut videre inn mot dalbotnen mellom Nordheia og Sæterdalstindans høyeste punkt. Herfra er det fullt mulig å fortsette inn til dalbotnen for så å ta seg videre opp mellom punkt 748 og høyeste punkt på Sæterdalstindan, for så videre å følge nordvest-ryggen opp og til topps. Denne varianten er nok en enklere rute enn den vi gikk, i og med at en da slipper å traversere i sørvest-siden av toppen. Denne biten var nemlig litt småkrevende da vi tok turen, ettersom det enda lå en del råtten snø i siden som skapte litt utfordring for undertegnede. Men uansett hvilken rute som velges, kommer en ikke unna de siste mega-luftige høydemetrene like under toppen.

–

Vel og merke, uten å ha gått den andre ruten, er jeg dog temmelig sikker på at den flotteste tur-opplevelsen, den får en om en velger å legge ruta via Kustøtinden (804 moh). Opp til Kustøtinden venter nye drøye 200 høydemeter med jevn stigning før en er oppe på ryggen like under toppen, hvor terrenget flater ut. Fra toppen av Kustøtinden kan en nå nyte flott utsikt mot blant annet Stortinden og Reinspælen i sør, som er to av Hinnøyas få topper over tusen meter. I tillegg kan en selvsagt atter en gang konstatere at Møysalen er aller høyeste topp i fjellriket her ute, hvor toppen ruver som den dronningen den er, i sørvest.

–

Fra Kustøtindens høyeste punkt venter nå en flott vandring langs toppegga videre opp mot punktet like sørøst for Sæterdalstindans luftige hovedtopp. Fra Kustøtinden må en ned noen få høydemeter før en kan starte stigningen opp de omlag hundre høydemetrene som nå venter en før en er oppe på punktet sørøst for Sæterdalstindans 916-topp. Opp hit er det greit å gå, vi fulgte stort sett høyeste punkt på ryggen hele veien opp, hvor der krevdes noen få, enkle klyvetak helt mot slutten.

–

Så, i det en har satt føttene sine ned oppe på punktet sørøst for høyeste punkt, skjer det noe. Synet en nå får av det en ser like der borte i nordvest, vil enten bergta deg fullstendig! Eller så går det umiddelbart opp for deg at turen til topps på Sæterdalstindan vil ende med at du ikke vil få oppleve å stå på toppen av denne råe og luftige toppen i det hele tatt. I allefall syntes både jeg og min gode turkamerat, Bjørn Forselv, at synet som her møtte oss var av det nokså spektakulære slaget. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg langt i fra følte meg hundre prosent sikker på at det ville lykkes meg å få strekke hendene i været, på toppen av det som her nærmest fremstår som en ubestigelig pinnakel. Men det var bare en måte å finne dette ut på.

–

Ved punktet sørøst for hovedtoppen ble det tatt et valg om at jeg skulle forsøke meg videre bort i retning toppen, mens Bjørn skulle bli igjen på “fortoppen”. Jeg valgte også å legge igjen både kamera og mobil for å kunne bli fotografert mens jeg sto på toppen, fremfor å ta bilder av selve toppstøtet. Sett i ettertid synes jeg dette var et helt greit valg, ettersom toppbildet langt fra ble det verste som er blitt tatt av meg på topptur..

–

Fra fortoppen fulgte jeg snøkammen på tur bort i retning toppen før jeg måtte klyve meg ned noen få høydemeter før en liten travers i sørvest-siden av Sæterdalstindans høyeste, ventet. Traversen forløp uten problemer av noe slag, bortsett fra et kort parti på et par meter, hvor jeg måtte krysse en særdeles løs snørenne. Hadde man ramlet her ville det vært fatalt. Men med utviselse av en solid dose varsomhet, gikk det greit å krysse. Ellers var det ikke veldig vanskelig å ta seg opp og bak til punktet nordvest for toppen av Sæterdalstindan, hvor den siste, svært så luftige oppgangen, ventet.

–

Til sist gjensto bare de siste omlag 10 høydemetrene opp og til topps, som allerede nevnt er av det mildt sagt luftige slaget. Her må en “krype” opp en slags “renne”, hvor det stuper styggbratt ned mot nord, og hvor en bare har en meter med plass fra den loddrette veggen å boltre seg på. Her vil du garantert kjenne suget! Og for mange vil dette korte, siste partiet opp, bli en umulig oppgave å løse. Men om du takler det luftige og utviser stor grad av varsomhet, er det likevel fullt mulig å ta seg opp her uten noe form for sikring. Men her er likevel såpass eksponert at sikring kanskje ville vært på sin plass. Her er nemlig ikke rom for feiltråkk eller feilvurderinger, av noe slag.

–

Etter et kort men solid magadrag, satte jeg i gang opp det siste partiet, som tok meg et halv-minutt å forsere. Følelsen jeg hadde da jeg i stor adrenalin-rus stilte meg opp med armer og ben ut og til side, førstnevnte godt hevet i været, var en av de beste jeg noen gang har kjent. Og få sett Bjørn borte ved fortoppen, klar med kameraet, var også herlig etter 10 minutter uten noe form for øyekontakt. Tipper også min gode turvenn var litt lettet da han endelig fikk se meg dukke opp på toppen av Sæterdalstindan, med armene hevet over hodet.

–

Etter å ha kjent på rusen, blitt tatt bilder av og ellers bare nytt øyeblikket, ventet så en topp-konsentrert retur ned fra høyeste punkt. Vel nede av den luftige “renna”, ventet så flere runder nede i sørvest-siden, hvor jeg måtte opp og ned i allefall tre ganger før jeg til slutt fant riktig vei tilbake i siden. Aldri noe dramatikk, bare slet litt med å finne oppruta, som var stort sett eneste mulige rute i siden, i allefall denne dagen, grunnet snøen som enda lå.

–

Etter noen minutter med litt knoting, kunne jeg etter et kvarters tid gjenforenes i trygge omgivelser, tilbake ved punktet sørøst for toppen, hvor jeg og Bjørn ga hverandre et aldri sa lite “high five”. Tilbake på “fortoppen” ble vi også vitne til tåkeskyene som ganske umiddelbart sørget for en til dels innhyllet pinnakel, og vi kunne dermed raskt konstatere at jeg hadde truffet perfekt med selve toppbestigningen denne kvelden.

–

Returen fulgte samme vei som opp, og vel nede ved bilene igjen takket vi hverandre for nok en flott topptur i lag, hvor jeg denne gangen var så heldig å få utfordret meg selv litt i høyden, noe som langt fra skjer på alle turene man går. Turen til topps på Sæterdalstindans høyeste punkt er en flott tur som virkelig kan anbefales, så fremst du er trygg på deg selv i høyden, takler det luftige, og er godt fjellvant . Lider du derimot av høydeskrekk, eller har lite fjellerfaring fra før, er nok dette ikke turen for deg..

–

TURDATA

Turlengde: 11 kilometer

Høydemeter: 900

Tidsforbruk: 4 timer

Turdato: 22. juni 2015

Last ned GPX sporlogg.