Nupen 412 moh

Kjører man et lite stykke utenfor Harstad by, i retning nordvest, kommer man til det kjente og meget populære stedet Nupen. Dette stedet er uoffisielt kåret til Norges mest romantiske plass, uten at jeg helt vet å oppgi sikre kilder i forhold til akkurat dette. At Nupen er flott er det i allefall liten tvil om, og har du ikke tidligere sett midnattsola herfra, er det virkelig på sin plass å ta turen ut hit. Til Nupen, eller Nupsneset som stedet egentlig heter, kommer det folk i hopetall for å nyte utsikt og midnattsol sene sommerkvelder. Fra parkeringen her går der sti opp til det lille “fjellet” bakenfor, som i realiteten og mere riktig, er Nupen. Med sine skarve 412 moh byr Nupen på utsikt som lett overgår selv enkelte tusenmeters-topper, i allefall om vi snakker om utsikten herfra – da spesielt i retning nord og nordvest. Her er turbeskrivelsen fra turen vår til Nupen.

Read more

Skata 736 moh

Etter i all hovedsak å ha besøkt fjell i Sør-Troms og Troms Innland de siste årene, var dagen endelig kommet for å sette kursen mot vest. Et helt kongerike av majestetiske fjell vet jeg venter der borte! Regionen har bare ikke blitt prioritert av meg hittil. Etter tidligere turer til topper som Møysalen, Reinspælen, Stortinden og Sæterdalstindan, visste jeg godt at det som ventet i vest, ville holde høy klasse. Men at turen til Vesteråls-fjellet Skata skulle bli av typen eksepsjonell, hadde jeg nok ikke helt forventet. Etter å ha gjort totalt fire turer til Senja sommeren 2016, hvor jeg her virkelig lot meg imponere over det vakre landskapet, forventet jeg overhodet ikke at turen til Skata kunne ende opp i samme kategori som disse. Så feil kunne jeg ta. Turen inn Sydalen og opp på 736 meter høye Skata skulle nemlig vise seg å bli en av årets aller flotteste. Så begeistret var jeg etter denne opplevelsen, at jeg faktisk vil dra det så langt som å si at dette er den fineste turen jeg har gått noensinne, til et turmål under tusen meter! På høyde med Senja, om mulig enda et hakk over. I et perfekt høstvær, i et aldeles nydelig tur-terreng, med sol fra skyfri himmel, etter nærkontakt med ørn i et for meg ukjent og helt nytt område, og med en utsikt fullt på høyde med det beste jeg har opplevd tidligere – ble turen min til Skata en opplevelse jeg sent vil glemme. Turen er lettgått og blottet for krevende partier. Sett av den vakreste høstdag, dra til Vesterålen, og ta turen til topps på Skata. Du vil garantert la deg bergta. I allefall serverte Vår Herre fra sølvfat da jeg tok turen hit. Her er turbeskrivelsen fra turen min til Skata.

Read more

Hatten 850 moh

Helt nord i Hamarøy kommune, like sørvest for fergeleiet på Bognes, ligger fjellet Hatten, også kalt Kleppen av de lokale. Selv med sin nokså beskjedne høyde over havet, byr Hatten på lettoppnåelig utsikt, av typen formidabel. Ettersom det ikke finnes andre omkringliggende topper i nærheten, kan du fra toppen av Hatten nyte førtseklasses panorama i alle retninger. At toppen ligger ganske så alene, kunne jeg med selvsyn se fra toppen av Stetind da jeg besøkte vårt nasjonalfjell en måned tidligere. Allerede da var jeg fast bestemt på å få meg en tur opp på Hatten. Selve turen til topps er en enkel affære, og med skarve 7 kilometer på “telleren” etter endt tur, er dette en topptur som fint lar seg gjennomføre på bare noen timer. Navnet sitt har nok dette fjellet fått grunnet sitt markante preg og utseende, som nettopp kan ligne litt på en hatt. De siste 10 metrene opp på selve “hatten”, ville kanskje blitt utfordrende for noen, hadde det ikke vært for aluminiumsstigen som er satt opp i sørsiden av toppen. Denne stigen er boltet fast i fjellet, og sørger dermed for at hvem som helst som ønsker det, kommer seg til topps. Her er turbeskrivelsen fra turen min til Hatten.

Read more

Kråkmotinden 923 moh

Langs E6 mellom Narvik og Fauske er det neppe noe fjell som er mere iøynefallende enn karakteristiske Kråkmotinden. Fjellet som består av granitt og som har en form beskrevet som en romersk soldathjelm, er regelrett umulig å ikke få øye på om du kommer kjørende langs Norges mest kjente hovedfartsåre. Selv om det ved første øyekast kan se noe vanskelig ut å bestige dette fjellet, er sannheten derimot en helt annen. Turen opp til Kråkmotinden er nemlig en enkel tur som greit lar seg gjennomføre på et par timer. Her er turbeskrivelsen fra turen min til Kråkmotinden.

Read more

Kyle 826 moh

Et Norge i miniatyr og et eldorado for oss fjellglade. Dette er hva Norges nest største øy, Senja, i realiteten er. Lengst nord på øya stiger et drøss med imponerende fjelltopper nærmest rett opp av fjordene. Med jevnt over korte eller ingen anmarsj, er toppene her ute perfekte å besøke for de som gjerne vil fortest mulig opp for å nyte utsikt eller vil oppleve midnattsola på sitt beste sommerstid. Etter å ha tatt turen til Senja ved tre anledninger tidligere, sommeren 2016, var det endelig igjen duket for et besøk på eventyrøya. Toppen jeg hadde valgt meg ut denne gangen var den 826 meter høye Kyle. Om du er på jakt etter en rask kveldstur eller en morsom ryggtravers, som i tillegg kan skilte med utsikt av ypperste slag, er Kyle toppen å besøke. Her foregår nemlig havle turen etter en småluftig topprygg, og fra toppunktet kan du nyte utsikt som ikke står tilbake for noe annet på øya. Her er turbeskrivelsen fra turen min til Kyle.

Read more

Stetind 1391 moh

Men nu til verket! Vi samles paa fortoppens hjørne mot vest og ser over mot tinden. Fra blokken vi staar paa har Pan eller Jordaanden eller Djævelen selv spændt en klæsnor paa to hundre meter over i stortindenes østvægg, der nyskurte tusenmetersva er brukket efter midten og ophængt til tørk. Tre smaa skrævende klækliper vrikker sig over i lusefart, biter om kanten og rider det gyngende spænd.

Rider ja! Væk med klæsnor og hit med tømmer! En steilende helhingst med rykende man er dyret som bærer os gjennem avgrunden. Nu sporer vi folen med skarpslipte spiker,- og farten øker og luftens foss slaar sammen om de pløiende flanker.

Saa er vi over og gir ham en klap til takk, stiger av og gaar videre til fots. Her er rummelig og bredt, her slaar vi os ned i en grushaug og spiser mat og drikker meget saft og ligger paa ryggen med sprikende knær og røker pipe – mens blikket gaar lange turer paa himmelen med hodet ned. Endnu har vi jo nogen hundrede meter igjen til toppen, men hvad skal vi kave for? Her er godt at være og dagen er bare barnet og natten er vor. Og vi er saa aldeles kolde og rolige utenpaa og et langt stykke indover baade i krop og sjæl. Men inderst inne? – Det skal være et svaberg oppi her etsteds som man ikke kommer utenom, en skive til at entre over i hænderne  – et stykke klatring de likesom ikke blir færdig med at snakke om, de som har gaat der — naaja, den tid den sorg; det haster som sagt ikke.

Et stormkast vækker os av dvalen og han Simon fanger i flugten en støvel som er paa vei ut av tilværelsen. Vinden er vokset, der spilles paa kam i den raggede rygg og det gurgler i nordvæggens uhyre orgelpiper. Vi hutrer litt, faar gummisko paa i en fart og taugene ordnet. Dekke faar det hædersverv at lede os over de kritiske ti meter, som ligger mellem den spørgende uro og den seirende visshet.

Snart står vi på den smalende hylde som fra den brede dennesidige trygghet løper ut mot selve intetheten. Her gjælder credo quia absurdum. Med tærne spændt mot hyldens ytterste spids ligger førstemand flat gjennem luften for at naa over på skiven. Saa gaar han videre i armene mens krop og ben følger efter som fragtgods. Han forsvinder om hjørnet og nu er det mig som staar og blir liten paa den sidste krumning i hyldens blygt hendøende motiv. Drømmer jeg? Er dette et skridt paa en jordisk menneskevei? Kan det være en fjeldvæg, en stivnet form, denne foss av gulgraatt sva som med piplende, spøkelsesagtig fart styrter sig ned fra eggen og smelder i skogen efter et eneste sopende sveip paa nærmere tusen meter? – Jeg faar nu ialfald behandle den slik, gir signalet til ham deroppe og lemper mig ut. Det er et landskap ikke av denne verden, men under mine huggende hænder blir de kosmiske kræfters almægtige luner til menneskevei. Jeg oplever i disse navnløse sekunder, hvorledes hele min skjæbnes brede strøm løper sammen til intet i denne passage paa en seks – otte forbitrede fingertuptak.

Vi sitter ved varden og lar blikket seile. Fra Lofotvæggens hilderland i vest til jøkelens islys i øst. Det ryker av dypet og det driver av himlen, mens storm og taake knuses mot hjørner og gjel. Og syn og sus flyter sammen til en saga om mineralets evige suverænitet. Som skodden skapes, ændres og forsvinder, slik skummer ogsaa livsformerne om fjeldets fot. Det er ikke menneskealdre Stetinden har skuet ned paa fra sin ensomme høide, men jord-aldre. Den staar som et brokar i den strømmende tid, og den skridende jøkel kløver den som et plogjern. Men bræen blev borte og varmen kom, og brontosaurier gryntet under palmehænget. Og Stetinden blev døsig av dampen og trak skoddedynen over hodet og blundet litt, og nu er det gamle Anders Nilsen som tusler i tyttebærlyngen. – Og allikevel hænder det om høsten, naar Den store Fremmede kommer for at tælle sin grøde, – da glider hans blik langs de trodsige flanker og der løsner en enkelt sten.

Det er uveir mens vi gnager os fjorden ut i Simon sin skrøpelige farkost. Rosserne jager under en knugende stratus og byger av vaatt og salt driver os i nakken. Da revner skyene, og endnu engang staar han for os, titanen, lynomfunklet, vassdrivende, skinnende som smergelpusset jern. Det raper av torden omkring ham, men det rager ham ikke, ingenting rager ham, der han troner i olympisk likegyldighet over livets svedende geschæft – en ambolt hvorpaa guderne kan hamre.” (Utdrag fra artikkel i Den Norske Turistforenings årbok 1937.)

Med tidenes beretning fra sin egen bestigning av den lynomfunkle ambolt, deler jeg denne gang et utdrag av Peter Wessel Zapffes egne ord og betraktninger rundt sitt møte med Stetind og de etterhvert så legendariske “ti forbitrede fingertak”, eller som han selv omtalte de som, – “seks-otte forbitrede fingertuptak”. Her kan du lese hele beretningen av Zapffe, slik den sto på trykk i Den Norske Turistforenings årbok fra 1937. Sammenlignet med den lyriske legendens beretning, når nok ikke min tilsvarende beretning opp til hans støvler engang! Likevel opplevde jeg mitt livs eventyr nettopp her, og jeg tillater meg derfor å presentere også min versjon.. Her er turbeskrivelsen fra turen MIN til Stetind, Norges nasjonalfjell.

Read more