Stetind 1391 moh

Del denne artikkelen på sosiale medier:
Share on Facebook1.3kTweet about this on TwitterShare on Google+0Print this pageEmail this to someone

Men nu til verket! Vi samles paa fortoppens hjørne mot vest og ser over mot tinden. Fra blokken vi staar paa har Pan eller Jordaanden eller Djævelen selv spændt en klæsnor paa to hundre meter over i stortindenes østvægg, der nyskurte tusenmetersva er brukket efter midten og ophængt til tørk. Tre smaa skrævende klækliper vrikker sig over i lusefart, biter om kanten og rider det gyngende spænd.

Rider ja! Væk med klæsnor og hit med tømmer! En steilende helhingst med rykende man er dyret som bærer os gjennem avgrunden. Nu sporer vi folen med skarpslipte spiker,- og farten øker og luftens foss slaar sammen om de pløiende flanker.

Saa er vi over og gir ham en klap til takk, stiger av og gaar videre til fots. Her er rummelig og bredt, her slaar vi os ned i en grushaug og spiser mat og drikker meget saft og ligger paa ryggen med sprikende knær og røker pipe – mens blikket gaar lange turer paa himmelen med hodet ned. Endnu har vi jo nogen hundrede meter igjen til toppen, men hvad skal vi kave for? Her er godt at være og dagen er bare barnet og natten er vor. Og vi er saa aldeles kolde og rolige utenpaa og et langt stykke indover baade i krop og sjæl. Men inderst inne? – Det skal være et svaberg oppi her etsteds som man ikke kommer utenom, en skive til at entre over i hænderne  – et stykke klatring de likesom ikke blir færdig med at snakke om, de som har gaat der — naaja, den tid den sorg; det haster som sagt ikke.

Et stormkast vækker os av dvalen og han Simon fanger i flugten en støvel som er paa vei ut av tilværelsen. Vinden er vokset, der spilles paa kam i den raggede rygg og det gurgler i nordvæggens uhyre orgelpiper. Vi hutrer litt, faar gummisko paa i en fart og taugene ordnet. Dekke faar det hædersverv at lede os over de kritiske ti meter, som ligger mellem den spørgende uro og den seirende visshet.

Snart står vi på den smalende hylde som fra den brede dennesidige trygghet løper ut mot selve intetheten. Her gjælder credo quia absurdum. Med tærne spændt mot hyldens ytterste spids ligger førstemand flat gjennem luften for at naa over på skiven. Saa gaar han videre i armene mens krop og ben følger efter som fragtgods. Han forsvinder om hjørnet og nu er det mig som staar og blir liten paa den sidste krumning i hyldens blygt hendøende motiv. Drømmer jeg? Er dette et skridt paa en jordisk menneskevei? Kan det være en fjeldvæg, en stivnet form, denne foss av gulgraatt sva som med piplende, spøkelsesagtig fart styrter sig ned fra eggen og smelder i skogen efter et eneste sopende sveip paa nærmere tusen meter? – Jeg faar nu ialfald behandle den slik, gir signalet til ham deroppe og lemper mig ut. Det er et landskap ikke av denne verden, men under mine huggende hænder blir de kosmiske kræfters almægtige luner til menneskevei. Jeg oplever i disse navnløse sekunder, hvorledes hele min skjæbnes brede strøm løper sammen til intet i denne passage paa en seks – otte forbitrede fingertuptak.

Vi sitter ved varden og lar blikket seile. Fra Lofotvæggens hilderland i vest til jøkelens islys i øst. Det ryker av dypet og det driver av himlen, mens storm og taake knuses mot hjørner og gjel. Og syn og sus flyter sammen til en saga om mineralets evige suverænitet. Som skodden skapes, ændres og forsvinder, slik skummer ogsaa livsformerne om fjeldets fot. Det er ikke menneskealdre Stetinden har skuet ned paa fra sin ensomme høide, men jord-aldre. Den staar som et brokar i den strømmende tid, og den skridende jøkel kløver den som et plogjern. Men bræen blev borte og varmen kom, og brontosaurier gryntet under palmehænget. Og Stetinden blev døsig av dampen og trak skoddedynen over hodet og blundet litt, og nu er det gamle Anders Nilsen som tusler i tyttebærlyngen. – Og allikevel hænder det om høsten, naar Den store Fremmede kommer for at tælle sin grøde, – da glider hans blik langs de trodsige flanker og der løsner en enkelt sten.

Det er uveir mens vi gnager os fjorden ut i Simon sin skrøpelige farkost. Rosserne jager under en knugende stratus og byger av vaatt og salt driver os i nakken. Da revner skyene, og endnu engang staar han for os, titanen, lynomfunklet, vassdrivende, skinnende som smergelpusset jern. Det raper av torden omkring ham, men det rager ham ikke, ingenting rager ham, der han troner i olympisk likegyldighet over livets svedende geschæft – en ambolt hvorpaa guderne kan hamre.” (Utdrag fra artikkel i Den Norske Turistforenings årbok 1937.)

Med tidenes beretning fra sin egen bestigning av den lynomfunkle ambolt, deler jeg denne gang et utdrag av Peter Wessel Zapffes egne ord og betraktninger rundt sitt møte med Stetind og de etterhvert så legendariske “ti forbitrede fingertak”, eller som han selv omtalte de som, – “seks-otte forbitrede fingertuptak”. Her kan du lese hele beretningen av Zapffe, slik den sto på trykk i Den Norske Turistforenings årbok fra 1937. Sammenlignet med den lyriske legendens beretning, når nok ikke min tilsvarende beretning opp til hans støvler engang! Likevel opplevde jeg mitt livs eventyr nettopp her, og jeg tillater meg derfor å presentere også min versjon.. Her er turbeskrivelsen fra turen MIN til Stetind, Norges nasjonalfjell.


Se 3D versjon av ruta under. Bruk muspekeren for å dra rundt, og scrollhjulet for å zoome inn.

Startstedet for turen til Stetinden, av de fleste bare omtalt som Stetind, er ved Storelvas utløp like inntil Stefjorden i Nordland. Ved startstedet er det en stor utkjøring med gode parkeringsmuligheter. Her er også muligheter for å telte, slik mange av klatrerne gjør når de er her for å bestige fjellet. Kommer du kjørende nordfra, tar du av E6 og følger riksvei 827 mot Kjøpsvik og Drag. Fra E6 er det omlag 18 kilometer til Storelv. Kommer du kjørende sørfra, tar du ferge fra Drag til Kjøpsvik. Fra Kjøpsvik, hvor jeg forøvrig valgte å overnatte natten før mitt møte med den dyriske ambolten i Tysfjord, tar kjøreturen frem til startstedet omlag ett kvarter. Om du kommer langveis fra og har behov for overnatting, kan Stetind hotell varmt anbefales. Her bor du som om du var hjemme, i et sjarmerende, stille og rolig miljø, med en atmosfære og en stemning som du ikke finner maken til andre plasser.

Etter en bortimot søvnløs natt i Kjøpsvik, ikke grunnet dårlig trivsel eller vonde senger, var det en mildt sagt spent og forventningsfull undertegnede som møtte opp ved Storelv klokka 07.03 torsdags morgen. På vei mot startstedet stoppet jeg for å ta nok et bilde av naturens mest mektige og mest imponerende svaberg ever, før jeg presis på sekundet til avtalt oppmøte-tidspunkt ble oppringt av guide, Andrè Wagelid. “Er der om tre minutter”, var svaret han fikk fra meg. Etter å ha hilst på gruppa, testet klatresele, hjelm og sko, bar det straks avgårde mot stien. Klokka var nå passert kvart over.

I skygge-landskap og med enda fuktig luft etter nattens friske oppklarning av himmelen, tuslet vi oppover skogen langs østsiden av Storelva, forventningsfulle og spente alle mann. Skjønt, for noen av oss var det ren rutine. For når en ikke lengre husker antall besøk på toppen, konkluderer i allefall jeg med mer enn nok rutine. Jeg sikter til gruppas guide, Andrè, som med sin rolige gange i front utstrålte en aura av kompetanse og rutine for det vi senere skulle i gang med. Jeg husker jeg stusset veldig i starten av anmarsjen, under første etappe på vei opp mot Svartvatnet. Det var lite prat, nesten som om et lite tusenbein var på tur alene i skogen. For sakte gikk det også. Men la deg ikke lure av tempoet. Etter endt tur til topps på Stetind, særlig om været glimter til med noe i nærheten av det vi fikk oppleve denne august-dagen, angrer du ikke på at tempoet er av typen bedagelig fra start. For det er en dryg marsj, bare selve turen opp til Halls fortopp. I tillegg ønsker du garantert ikke at dagen skal rase avgårde..

Etter knappe to timer var vi fremme ved Svartvatnet, beliggende drøye 700 moh, hvor vi tok turens første rast. Dette var også første gang på turen at den glødende ildkule på den ellers så knallblåe himmel, traff oss kontant og etterlengtet med sine varmende stråler. Ved Svartvatnet, som er farget nydelig og vakkert av brevatnets helt særegne fargekombinasjon, var det særdeles lett å trives, enda vi nå var omgitt av et endeløst steinlandskap med så og si ingen vegetasjon. Her løsnet også “proppen” i oss alle, og den nærmest tause starten i skyggenes dal var nå plutselig snudd til euforisk stemning, hyggelige samtaler og ekte idyll. Etter en liten halvtime med inntak av føde og godt med drikke, satte vi i gang med etappe to, opp mot ryggen til Halls fortopp.

Fra Svartvatnet gikk vi et lite stykke opp mot siden og renna som fører opp mot ryggen, før vi ble beordret om å ta på hjelm. Videre opp går turen fortsatt etter god sti. Eterhvert blir det brattere på vei opp de omlag 400 høydemetrene en må opp før en treffer sørøstryggen til Halls fortopp, som en når på ca 1150 moh. På vei opp mot ryggen er der noen få partier hvor det kreves noen enkle klyvetak for å komme opp, men aldri noe vanskelig. Her er også verdt å nevne at grusen en går på her, er av typen særdeles glatt, noe eldstemann i turfølget smertelig og blodig nok, fikk erfare på tur ned igjen. Slitne etter en lang dag på tur og mange timer på egga, er det fort gjort å skli på den rødlig-fargede granitt-sanda, så her er det greit å ta det med ro på retur.

Etter å ha tilbakelagt turens bratteste parti og nærmest kokt over i solsteiken, var det deilig endelig å nå ryggen til fortoppen, hvor hjelmpåbudet nå, for en stakket stund fremover, heldigvis var opphevet. Opp langs ryggen er der fortsatt stein, og stein alene, som gjelder. Men terrenget slaker ut, og en har nå en betydelig lettere siste etappe fremfor seg opp til Halls fortopp på 1314 moh. Vel oppe på ryggen kan du nå også få en enda større smakebit av den elleville utsikten som venter deg litt senere på dagen.. I sør imponerer nå Presttinden enda mer. I nordøst glinser det av Koppvatnet. Et stykke lengre unna i samme retning, ser du de mest vinterlige forholdene av alle i landskapet rundt deg, i og rundt området Frostisen. Ei heller må vi glemme den flotte og avsidesliggende granittveggen til Kopptinden, som med sin pyramideformede topp i sørøst, garantert tiltrekker seg ett og annet blikk. Likevel, landskapet rundt deg får nok mindre oppmerksomhet enn det det fortjener akkurat nå. For nå er det bare en ting som gjelder, og som står i fokus hos alle og enhver. Nemlig å nå toppen av Halls fortopp, hvor selve turen kan begynne..

Omlag 4 timer etter start nede ved Storelv, sto førstemann ved varden på Halls fortopp. Synet vi nå fikk av den fryktinngytende, men også smellvakre egga videre mot toppen av Stetind, er noe jeg med sikkerhet aldri kommer til å glemme. Wow! Et syn for guder, og for oss andre dødelige som liker oss til fjells på småluftige rygger.. Vel, denne får gå under kategorien megaluftig, og at jeg nå hørte det klirre i kiler, kamkiler og karabiner, hadde bare til en viss grad en beroligende effekt.. Etter en liten matbit og litt drikke, samt klargjøring av utstyr, foretok Andrè og medguide, Outi Lassila, en aldri så liten briefing med meg personlig. På vei opp mot ryggen hadde jeg nemlig blitt spurt av Outi om jeg kunne tenke meg å gå bakerst og “renske ruta.” Selv om min erfaring med taubruk ikke engang overskrider det å knyte egne skolisser, var jeg ikke vanskelig å be da jeg ble spurt. Nå skulle jeg jo bare fjerne sikringer, tenkte jeg. Det måtte jo la seg gjøre. Iført klatresele og klare som egg, eller små barn på julaften om du vil, kunne vi følge på Andrè i det han forsvant rundt hjørnet..

Jeg hadde med selvsyn fått tatt innover meg synet av den skarpslipte knivseggen som jeg nå var på vei ut på. Den samme egga som Carl Hall bare fikk bivåne med et lengselsfullt -og slukøret blikk, tilbake i 1889. Synet som må ha tatt pusten av han, og som fortsatt gjør det for alle som møter det den dag i dag, 128 år senere! Et senere forsøk på å bestige Stetind, av den britiske klatrepioneren William C. Slingsby, ble også slått tilbake av den sylskarpe kammen. Ikke før Carl Wilhelm Rubenson, Ferdinand Schjelderup og Alf Bonnevie Bryn lyktes med den usannsynlige fingertupptraversen, som tar deg forbi Mysosten, var det siste hinderet borte. Med hampetau og utsyr fra en annen verden, lyktes Rubenson og co den 30. juli 1910, som de aller første, i å bestige den dyriske ambolt. Imponerende til de grader! Siden den gang har utallige fått drømmen sin oppfylt. Nå var det endelig min tur!

Jeg husker jeg tenkte tidlig på vei ned mot det første utspringet, til venstre for kammen: “Hva i alle dager, er det virkelig nødvendig å være innbundet i tau allerede her!?” Vel. Den tanken forsvant imidlertid fort i det vi rundet den første steinhellen. Selve turen langs egga er gradert 2-3, og er ikke vanskelig. Men du er til tider eksepsjonelt eksponert, og det er mildt sagt fanden så luftig rundt deg. Tror derfor, ganske så sikkert, at de fleste vil kjenne seg takknemlige over å få gå på løpende sikring allerede fra start. Etter å ha traversert rundt den første hyllen og kommet oss tilbake opp på den brede ryggen, sto nå “hustaket” for tur. Her smalner ryggen til en knivskarp egg med blankpolerte sva på begge sider, som et hustak, derav navnet. Her velger noen å sette seg overskrevs, mens andre klatrer i siden med et solid grep rundt høyeste punkt på “knivbladet”. Begge metodene fungerer, men luftig er opplevelsen uansett hvordan du “angriper”. Etter at “hustaket” er forsert, blir ryggen bredere igjen. Etter dette klatrer man ned et lite utspring til en stor helle. Helt til høyre av denne klatret vi så ned for å ta oss gjennom en særegen fjellsprekk på ryggen. Vel igjennom denne “porten”, er man nå nede på hyllesystemet som fører frem mot den berømte og sagnomsuste fingertupptraversen.

På vei mot traversen blir leden du følger smalere og smalere, og luftigere og luftigere. Etter at Andrè hadde satt sikring i noen vertikale sprekker rett før der takene begynner, samt gjort klar taustige, forsvant han rundt hjørnet på et blunk, nærmest slik en ekte spiderman ville gjort.. Etter en stund hadde han gjort klart standplass ovenfor de “forbitrede fingertak”, og vi andre kunne følge på. Jeg sto som sistemann og så at de èn etter èn forsvant rundt hjørnet. Eldstemann i følget, nærmere 80 år, ramlet ut et par ganger, men kom seg likevel greit opp til slutt. Da det var min tur skulle jeg jo ha med meg alt av sikringer, i tillegg til taustigen som jeg sekunder tidligere hadde hatt en fot inni. Med krampeaktig tak og voldsom kraft, med min vestre arm plassert i risset som er en del av de “ti forbitrede fingertak”, hang jeg nå i det loddrette svaet med en puls godt over gjennomsnittet. Mens svetten rant og adrenalinet pumpet i årene, tok jeg ut sikringene med høyre arm. Svaskoene som nå var tatt på føttene, hadde “formel-èn gummien” sin godt plantet inn i granitten, men noen etterlegntet sprekk til å hugge tærne inn i, var ikke å oppdrive.. Småstresset som jeg definitivt var, fikk jeg beskjed av Outi om bare å la taustigen henge igjen til senere. Jeg strakte høyre arm ut en siste gang i forsøket på å få med meg stigen, men lot den til slutt henge etter nok en gang å få beskjed fra den finske guiden, om å la stigen henge. Stoltheten min døde brått i samme sekund, men da jeg sekunder senere innså hva det var jeg holdt på med og forsto hvor jeg befant meg, tenkte jeg at taustige fikk være taustige, og klamret meg fast i risset med begge hender. Med all min kraft endret jeg grep og presset rumpa ut, fikk lagt den ene foten over risset, mens jeg febrilsk lette etter noe å ta tak i med hånda lengre oppe. Fant ganske lite å holde fast i, men uten at noe sikring måtte redde mitt liv fra en sikker død i granitt-veggen, kom jeg meg opp og rundt hjørnet i likhet med de andre i følget. Etter å ha forsert de “seks-otte” takene, eller de “fire-fem”, som det mere riktig er, var det godt å slappe litt av på noenlunde trygg grunn, mens Outi og Andrè ordnet opp i tauverk og kaoset av slynger, kiler og kamkiler. Det mest krevende partiet av turen var unnagjort, med karakteren bestått!

Videre opp langs ryggen kan en i realiteten gå for det meste usikret, og noen få velger nok også å gjøre dette. Likevel velger majoriteten av klatrere å fortsette og gå på løpende forankring hele veien til topps. Alle de guidete turene til Stetind gås i allefall med sikring, absolutt hele veien langs egga. Fra Mysosten og de “seks-otte” forbitrede fingertak, er det i all hovedsak enkel gange til topps. Unntaket kan kanskje være enkelte litt bratte og utsatte partier, hvor en her må klyve og klatre litt langs den nå brede kammen. Etter drøye to timer i solsteiken, med mye moro, klatring og klyving langs den spennende egga, kunne vi endelig slippe jubelen løs i det vi ankom det svære topplatået til Stetind. Klatreseler, hjelmer og klatreutstyr la vi fra oss, og sammen spaserte vi den lille sjarmøretappen bort til trigpunktet på toppen.

I lykkerus kunne vi nyte følelsen av mestring, kjenne på følelsen av teamwork, og glede oss over en av Norges aller råeste utsikter, ut til de berømte syv kirkesogn – om ikke mere..! Sjelden eller noen gang før, har jeg opplevd en så vid og storslått utsikt, som fra toppen av nasjonalfjellet vårt. En utsikt så rå at det nærmest er nytteløst å forsøke og beskrive den. Den må rett og slett bare oppleves! Likevel, etter å ha nytt fenomenal utsikt fra nesten to hundre forskjellige fjelltopper tidligere, var det ikke utsikten som imponerte meg aller mest denne dagen. Det vakreste og det som gjorde aller mest inntrykk, var nemlig den helt spesielle lagfølelsen en føler på slike turer, og det å få være en del av noe slikt. Sist, men ikke minst, opplevelsen av å ta meg frem og tilbake langs den desidert luftigste knivsegg, mere utsatt og villere enn noen gang tidligere forsert av meg. En fabelaktig opplevelse, rett og slett!

Etter å ha slappet av og kost oss på det overraskende svære, kuperte og ikke minst steinete toppområdet en god stund, samt tatt nok en titt ned i ønskebrønnen, selet vi på oss våre respektive klatreseler. Hjelmer kom på, mens klatreskoene ble nå byttet ut med vanlige tursko. Deretter fulgte vi Andrè på en fin, lang rekke, nå med utsikt mot Halls fortopp. På første halvdel av returen fikk jeg også æren av å gå bakerst og plukke med meg kiler og kamkiler. Ganske tidlig på returen møtte vi på to herrer, som vi først traff på allerede nede ved Svartvatnet, og senere på Halls fortopp. De nærmet seg nå toppen etter å ha tilbakelagt klatredelen forbi fingertupptraversen, i klatreverden gradert 4+. Selv nærmet vi oss radig returens mest spennende prøvelse, nemlig rappellen man foretar ned fra Mysosten.

Etter å ha gitt fra meg utsyret jeg hadde plukket med meg så langt, gikk Andrè i gang med å klargjøre til rappell. På Mysosten benytter man seg av et boltet rappellfeste for trygg nedstingning. En må ned omlag 15 meter, før man når trygg grunn på hyllen under Mysosten, som på vei opp utgjør fingertupp-traversens utgangspunkt. De fleste vil nok kjenne litt på suget og kjenne adrenalinet pumpe også under rappelleringen, ettersom du nå henger fint og dingler nærmest i løse luften.. Lett hoppende nedover et bratt sva, med et nesten vertikalt sva videre ned fjellsiden, tar du deg nå ned. Avgrunnen ca 600 meter lengre nede, er det ikke noe poeng i å tenke på mens du rappellerer.. Men at tanken på nettopp dette melder seg, er nok langt fra unormalt. Her gjelder det å fokusere, forsøke å slappe av så godt det lar seg gjøre, og ikke minst, stole på at tauet holder. Selv greide jeg det bare delvis… Men dette er i allefall trikset. Greier du å slappe av, blir rappelleringen mye lettere og ikke minst morsommere å gjennomføre.

Etter nok en gang å ha ordnet opp i tau og utstyr, rappellerte Andrè ned som sistemann. På vei ned svingte han seg bort til taustigen, som jeg hadde måttet gi opp å få med meg på tur opp tidligere. Nå gjensto siste halvdel tilbake langs kammen og til Halls fortopp. Herfra ble jeg satt inn som andremann i følget, og Outi tok herfra seg av oppsamlingen og sørget nå for å “renske ruta” etter oss. Tilbake på “hustaket” møtte vi en far og ei datter fra Narvik, som nok hadde innsett at slaget var tapt for denne gang, da de nok var litt for sent ute med å starte sin ferd fra fortoppen denne dagen. Jeg forserte hustaket med føttene godt plantet i siden, og hendene godt festet over knivbladets sylkvasse kant, mens jeg minutter senere kunne bivåne eldstemann i følget, i det han tok seg over på overbevisende vis! Litt luftig klatring opp og rundt det siste utspringet på egga, gjensto så til slutt, før vi på en fin rekke endelig kunne marsjere opp det siste svaet og runde hjørnet, før vi nå var trygt tilbake på fortoppen igjen. Drøye 5 timer etter vi forlot Halls fortopp, kunne vi nå sele av for siste gang. Klatreutstyr ble pakket vekk, og de siste vanndråpene i flaskene ble tømt i solsteiken, før vi satte i gang marsjen ned sørøstryggen mot renna vi kom opp.

En lang dags ferd som hadde gjort solide inntrykk på oss alle, fikk nå tid til å godgjøre seg mens vi tuslet nedover ryggen. På vei ned det bratte partiet mellom Svartvatnet og sørøst-ryggen, var det utfordrende nok å holde seg på beina, da det som nevnt tidligere i beskrivelsen er mye løs grus og lett å gli her. Med slitne kropper og føtter, ble det altså en liten seilas ned her for eldstemann i følget. Med blodige never holdt herremannen fra Harstad likevel humøret oppe til siste slutt, imponerende! Etter omlag 13 timer på tur, hvorav 11 av timene må ansees som effektiv tid bestående av forflytning eller venting, var vi endelig nede ved parkeringsplassen ved Storelva, hvor eventyret startet et halvt døgn tidligere.. Utstyr ble levert tilbake og guidene fikk sin vel fortjente takketale. Et siste blikk mot den høyreiste, blankskurte ambolt,- før kursen ble satt hjemover mot Harstad.

For et eventyr! For en dag og et vær! For en opplevelse! Hvilken reise! Glad er jeg for at jeg sto med 250 toppturer før jeg bega meg ut på den ultimate tinde-bestigning. Ikke fordi den krever så enormt masse med erfaring for å overvinnes, men fordi du vel neppe heretter vil kunne greie å toppe opplevelsen med noe bedre eller råere. For evig og alltid vil den nok trone over alle andre topper, for evig og alltid vil den nok trone øverst på topplista di! For meg er i allefall turen og dagen og mitt besøk på Norges nasjonalfjell, risset inn i mitt minne for alltid.

Takk til Nordland turselskap og daglig leder Ivar Sandland, og takk til de to dyktige og hyggelige guidene, Andre Wagelid og Outi Lassila. Kan varmt anbefale dere andre å benytte Nordland turselskap, hjemmehørende i Bodø, som samarbeidspartner i jakten på å realisere drømmen om Stetind. På tross av å være et av Norges vanskeligste fjell, er Stetind fullt mulig å klatre selv uten klatreerfaring, så fremt man har littegrann guts og pågangsmot. Drømmen om å igjen bestige fjellet, “hvorpaa gudene kan hamre”, lever fortsatt i meg.. Au revoir!

TURDATA:

Turlengde: 13 kilometer

Høydemeter: 1400

Tidsforbruk: 11 timer

Turdato: 18. august 2016

stetind-02096

Stetind sett fra beste vinkel, fotografert på vei fra Kjøpsvik i retning startstedet ved Storelv.

stetind-02098

Den dyriske ambolt.. Her med litt zoom.

stetind-02099

Klokken er 07.15 og jeg og resten av turfølget har avmarsj fra Storelv.

stetind-02109

Veletablert sti sørger for en effektiv anmarsj på vei opp gjennom Storelvdalen.

stetind-02111

Turfølget på vei opp dalen, med utsikt mot dagens turmål.

stetind-02112

stetind-02117

I rolig tempo leder guide, Andrè, følget sitt opp gjennom dalen.

stetind-02127

Dagen for min Stetind-bestigning ble ikke tilfeldig valgt, noe været her tydelig bevitner..

stetind-02128

Vi er ferdige med skogen og godt i gang med høydemetrene opp mot Svartvatnet.

stetind-02135

Etter et par timer på tur, i svært rolig tempo, når vi idylliske Svartvatnet beliggende drøye 700 moh.

stetind-02139

Etter en solid matpause ved Svartvatnet, er vi her i gang med etappen videre opp mot ryggen.

stetind-02141

Den fantastiske vest-siden til Stetind, hvor utallige fjellklatrere har hengt og dinglet opp gjennom årene..

stetind-02147

På etappen opp fra Svartvatnet gjelder hjelmpåbud for alle. Her foran Presttinden.

stetind-02148

I et av de kortere klyvepartiene ovenfor Svartvatnet.

stetind-02150

Rolig, men med stor autoritet, leder Andrè følget sitt opp turens bratteste parti.

stetind-02154

stetind-02158

En har god og veletablert sti å følge, også på vei opp mot ryggen som fører opp til Halls fortopp.

stetind-02161

Høydemetrene tas effektivt på vei opp den løse stien, bestående av grus, stein og løsmasser.

stetind-02162

Turens andre, korte klyveparti, forseres på vei opp siden ovenfor Svartvatnet.

stetind-02164

En annen tindebestiger, som her leder sitt følge, på vei opp mot ryggen.

stetind-02165

Vi har nådd ryggen som fører opp mot Halls fortopp, og får her nydelig utsikt mot øst og Kopptinden, (til høyre i bildet.)

stetind-02166

Selv om det gjenstår et par hundre høydemeter opp langs ryggen, blir det likevel lettere siste del opp til Halls fortopp, og hjelmene har nå fått plass på sekken igjen.

stetind-02167

Eldstemann i følget forserer her den grove steinura, på vei opp ryggen mot Halls fortopp.

stetind-02168

De aller siste høydemetrene opp mot fortoppen.

stetind-02171

Undertegnede på toppen av den berømte fortoppen til Stetind, oppkalt etter klatreren Carl Hall, derav navnet Halls fortopp.

stetind-02172

Den dyriske ambolt slik den fremstår, sett fra fortoppen.

stetind-02173

En klatrer fra et annet turfølge, foran fantastiske Presttinden.

stetind-02175

Utsikt mot Kjøpsvik og en eviglang Lofotvegg i sørvest..

stetind-02177

Etter omlag 4 timers rolig gange opp til fortoppen, er vi her endelig klare for å starte selve turen videre fra Halls fortopp.

stetind-02179

Jeg var heldig å fikk lov å gå bakerst i følget, noe som da innebærer “rensking av ruta”. Det vil si at jeg fikk ansvaret for å ta med meg kiler, slynger og kamkiler.

stetind-02181

På løpende forankring i vestsiden av egga, med ufattelig bra utsikt og stigende puls..

stetind-02183

I det første klyvepartiet langs egga, hvor det etterhvert smalner til og blir mere lignende en knivsegg..

stetind-02184

Følelsen av å rusle bortover her, i stekende sommervær, som en del av et team, og full av lykkerus, kan vanskelig la seg beskrive helt – den må bare oppleves!

stetind-02185

Utsikten ned mot Koppvatnet i øst, er virkelig ikke noe man kan klage over..!

stetind-02186

Vi nærmer oss Mysosten og de legendariske, “ti forbitrede fingertuptak.”

stetind-02191

På vei opp passasjen som smalner mer og mer, og til slutt ender i de berømte “seks-otte forbitrede fingertuptak”, i følge Peter Wessel Zapffe..

stetind-02193

Guide Andrè har satt standplass, hengt ut taustige og sikrer oss forbi turens eneste reelle klatreparti, gradert 4+.

stetind-02194

Jeg og Torbjørn venter på at det skal bli vår tur til å klatre de berømte fingertakene.

stetind-02197

Relativt bratt og luftig ned granitt-veggen mot vest..

stetind-02199

Sistemann er ferdig med klatredelen og turens mest krevende parti. Til høyre for guide Outi, sees passasjen som krever klatring, med tak kun til hendene.

stetind-02202

Utsikt tilbake mot Halls fortopp, hvor man på bildet kan se at der står folk. Til venstre i bildet sees Kopptinden og til høyre Presttinden.

stetind-02204

Etter å ha ordnet opp i utstyr og tau, er vi her i gang med siste halvdel av egga, som i likhet med resten av egga, gås på løpende forankring.

stetind-02205

Torbjørn i ferd med å forsvinne opp og bak et lite utspring på egga. Ovenfor i bildet sees Andrè og andremann i taulaget.

stetind-02206

Stort sett er siste del av egga grei å gå, og kan i teorien gås usikret. Likevel vil jeg påsta at de aller fleste nok vil sette pris på å gå sikret også her..

stetind-02207

Grei skuring opp siste del av egga, hvor ryggen blir bredere og mindre luftig.

stetind-02208

Like før vi når selve topplatået til Stetind.

stetind-02210

En lykkelig og fornøyd undertegnede, som endelig har nådd toppen av Stetind etter drøye to timer på egga.

stetind-02212

Gjengen har lagt fra seg utstyr, tau og klatreseler, og rusler her bortover topplatået mot trigpunktet som står plassert i enden i nordvest.

stetind-02213

På toppen av Stetind blir man møtt av denne lykkebrønnen, hvor folk legger igjen sine mynter med et ønske om hell og lykke på ferden. Visa-kort funker også fint;)

stetind-02214

Lofotveggen åpenbarer seg og en vill utsikt som enkelt kan ta pusten fra de fleste, serveres på sølvfat for de som er så heldige å få stå på toppen en godværsdag.

stetind-02215

Endelig på toppen av den “lynomfunkle ambolt!”

stetind-02218

Tysfjorden, Haukøyfjorden og Stefjorden, omkranset av ville fjell og rå natur!

stetind-02219

Vakre Efjorden med utsikt mot nord.

stetind-02221

Avslapping og kos på toppen av Stetind, som vi nådde etter drøye 6 timer på tur.

stetind-02222

Utsikt mot sørvest.

stetind-02223

Utsikt mot flotte Presttinden, som har fått sitt navn oppkalt etter presten som skulle bestige Stetind, men som havnet på feil topp..

stetind-02224

Utsikt ned mot det flotte Svartvatnet, som med sitt blågrønne brevatn fremstår som mer enn idyllisk både fra avstand og på nært hold.

stetind-02226

Utsikten mot vest er virkelig noe av det råeste jeg noen gang har opplevd å sett fra en fjelltopp, noensinne! Midt i bildet sees Hatten på Hamarøy, som jeg besøkte senere.

stetind-02227

View tilbake på egga, litt av den glattslipte granitt-veggen og Kopptinden bak.

stetind-02230

Guide Outi foran Frostisen, fjellområdet med klart mest hvite nyanser, sett fra Stetind..

stetind-02235

Etter en herlig stund på toppen, er returen tilbake langs egga her et faktum.

stetind-02237

Å spasere langs egga mellom Stetind og Halls fortopp er virkelig en naturopplevelse av de sjeldne, og nesten enda råere enn i drømmen..

stetind-02238

stetind-02239

Vi runder det ene utspringet på egga.

stetind-02240

To karer fra Stavanger som vi møtte på retur, og som her har tatt seg en velfortjent rast på vei opp..

stetind-02242

Vi ankommer Mysosten, hvor Andrè klargjører til rappell.

stetind-02245

Outi er først ut ned veggen. På Stetind er det boltet rapellfeste ved Mysosten, som sørger for å ta deg ned de 15 metrene ned til hylla under.

stetind-02247

Rappelleringen ned fra Mysosten sørger raskt og effektivt for at vi ender tilbake på hylla under, som på vei opp utgjorde starten av den berømte fingertupp-traversen.

stetind-02249

Andrè svinger seg bort til fingertupptraversen for å hente med seg taustigen jeg dessverre misset på vei opp i adrenalinets pumpende rus..

stetind-02250

Andrè i veggen, som han kjenner bedre enn de aller, aller fleste, etter utallige turer opp som guide.

stetind-02251

Mannen som bar desidert flest kiler, kamkiler, slynger og “nøttepirkere”.. Total vekt på klatreutstyret alene, var vel rundt 6-7 kilo, i følge han selv..

stetind-02255

Torbjørn følger spent med på fremdriften til de andre i taulaget..

stetind-02256

Opp aller siste parti før vi entret Halls fortopp, hvor vi kunne ta av klatreseler og hjelmer.

stetind-02258

Etter omlag 5 timer på egga, vandrende i en evig lykkerus alle sammen, har vi her tatt fatt på den lange returen ned fra Halls fortopp.

stetind-02259

Ryggen er tilbakelagt og vi er i gang med etappen ned mot Svartvatnet, som her sees i bildet.

stetind-02262

Litt av stien som fremstår som rødlig i fargen, og som krever utviselse av forsiktighet fra de som vandrer langs dens lei, ettersom grusen her er bemerkelsesverdig glatt..

stetind-02264

Nesten nede ved Svartvatnet igjen.

stetind-02268

Vi vandrer med freidig mot tilbake, ned gjennom Storelvdalen..

stetind-02269

Det lille fossefallet som en møter umiddelbart etter start nede ved Storelv.

stetind-02270

Om jeg skal tilbake? Garantert! Har du en drøm? Det har jeg. Min drøm er å igjen få bestige “den dyriske, lynomfunkle ambolten av granitt..!” Au revoir!

Del denne artikkelen på sosiale medier:
Share on Facebook1.3kTweet about this on TwitterShare on Google+0Print this pageEmail this to someone