Storgalten 987 moh

Grytøya utenfor Harstad er med sine mange topper et aldri så lite eldorado for oss fjellglade. Den nest høyeste toppen på øya er Storgalten, som mangler 13 meter på å kunne rage tusen meter til værs. Storgalten er nok etter egen vurdering, kanskje også den nest mest krevende toppen å nå, uten at jeg dermed vil betegne den som spesielt vanskelig. Fra toppen har du flott utsikt mot vest og ut Dalsdalen, mot Bjarkøya i nord, Senja i nordøst, utsikt over Vågsfjorden og mot Andørja i øst, og mot Harstad by i sør. Storgalten er en topp som helt klart ikke blir nedrent av folk, og har få besøk i løpet av et år sammenlignet med sin navnebror i sør, og f.eks Nona som er øyas høyeste topp. Her er turbeskrivelsen fra turen vår til Storgalten.

–

Startstedet for turen til Storgalten er ved Skjellesvika, helt øst på Grytøya. Fra Harstad tar du ferge fra Stornes til Bjørnerå. Fra Bjørnerå følger du veien ut mot Bjarkøya. Fra fergeleiet og ut til startstedet er der knappe 8 kilometer. Vel fremme ved startstedet sees nå en liten molo. Parkering gjøres på egnet sted i nærheten. Selv parkerte jeg på en liten lomme på høyre side av veien.

–

På min tur til Storgalten var jeg så heldig å få ha med meg min lille datter på 10 år. Så veldig lysten på å gå var hun nok ikke, og det skulle vel fort også vise seg at denne turen, nok var i overkant tøff og krevende for en såpass liten venn..

–

Fra start går du opp til en gård, nord for elva som renner ned her. Passèr bak låven og fjøset og følg traktorveien videre oppover i retning elva. Når du kommer til en grind går du gjennom denne og tar deg over elva, herfra følges sti opp mot Skjellesvikvatnet. Det er merket med røde piler opp gjennom skogen her, samtidig som at stien er av grei kvalitet. Like før du kommer opp til vatnet står der en trimpostkasse.

–

På tur opp til Skjellesvikvatnet er der moderat med stigning, samt lettgått. Skjellesvikvatnet rundes nå i nord, og herfra tar du sikte på skardet mellom Mefjellet og Storgalten. Etterhvert blir stien av dårligere kvalitet, og også til tider fraværende. Noe innslag av stein blir det etterhvert også, på tur opp mot Skjellesvikskaret.

–

Like før du er oppe i skardet ser du nå rennene som fører opp mot platået vest for toppen. Da jeg tok turen til Mefjellet noen dager tidligere, hadde jeg sett meg ut enkleste rute opp og til topps fra naboen. Men med en liten venn i lag med meg, ble turen opp de omlag 350 høydemetrene her, krevende nok. Opp dette partiet er det nemlig i snitt 35 grader bratt! Mye løsmasse og stein er der også, så turen opp det krevende partiet av turen ble tøff for oss begge. Sjelden, eller noen gang før, har jeg vel vært så dypt konsentrert som denne dagen, på tur opp og ned dette partiet. Her måtte jeg være en bunnsolid “mur” for det mest dyrebare på jord, hele veien opp og ned, noe som gjorde sterkt inntrykk og beveget pappahjertet i stor grad. Men med utviselse av stor forsiktighet, og med masse pågangsmot fra den yngste i turfølget, kom vi til slutt opp av det bratte partiet, hvor det endelig flater ut på rundt 900 moh.

–

Oppe på platået gjenstår nå kun sjarmøretappen opp til selve toppen, på stein som underlag også her. Vel oppe på toppen av Storgalten kan en nå nyte flott utsikt i alle retninger. For undertegnede ble øyeblikket på toppen noe jeg sent vil glemme. Her sto min lille jente og skuet ut over halve kongerike, mot fjell og blått hav, og hjem til sin egen by langt der borte.. Sjelden har jeg vel vært stoltere! Men dette var først etter en stund på toppen.. For i det vi ankom toppen sammen, var følelsen en litt annen. Da kom nemlig tårene. Jeg visste jo godt hvor krevende turen hadde vært, og hva som sto på spill..

–

Etter å ha nytt utsikten ei stund, samt kjent på blandete følelser, tok jeg diamanten min i hånda og tuslet ned og tilbake mot renna vi kom opp. Vel vitende om at turen langt fra var over. Bare èn eneste ting sto i hodet mitt nå. Jeg skulle ha jenta mi trygt ned!

–

Som en enda større “mur” gikk jeg nå i front, for det meste baklengs, med henne tett inntil meg. Med godt teamwork, imponerende klyveferdigheter utvist av den minste av oss, og bunnsolid konsentrasjon forøvrig, forløp returen ned det bratte rennepartiet knirkefritt. I den nederste delen av renna hvor det ikke er fullt så bratt, sparte vi føtter og kropp noe, ved å følge snørenna ned mot Skjellesvikvatnet så langt den gikk.

–

Underveis på turen hadde jeg fulgt med klokka og innså at det var store sjanser for at vi ikke kom til å nå siste ferge hjem om kvelden. For en av oss var imidlertid senga hjemme nå dypt savnet, og takket være et durabelig tempo ned fra Skjellesvikvatnet, anført av to bittesmå føtter – rakk vi ferga med 10 minutters margin. Vi sov begge som to steiner denne natta. Kanskje var dette den turen, av samtlige jeg har gått, hvor det smakte aller best å være vel hjemme igjen..

–

TURDATA:

Turlengde: 10 kilometer

Høydemeter: 980

Tidsforbruk: 5 timer

Turdato: 26. juni 2016