Storgalten 987 moh
Grytøya utenfor Harstad er med sine mange topper et aldri så lite eldorado for oss fjellglade. Den nest høyeste toppen på øya er Storgalten, som mangler 13 meter på å kunne rage tusen meter til værs. Storgalten er nok etter egen vurdering, kanskje også den nest mest krevende toppen å nå, uten at jeg dermed vil betegne den som spesielt vanskelig. Fra toppen har du flott utsikt mot vest og ut Dalsdalen, mot Bjarkøya i nord, Senja i nordøst, utsikt over Vågsfjorden og mot Andørja i øst, og mot Harstad by i sør. Storgalten er en topp som helt klart ikke blir nedrent av folk, og har få besøk i løpet av et år sammenlignet med sin navnebror i sør, og f.eks Nona som er øyas høyeste topp. Her er turbeskrivelsen fra turen vår til Storgalten.
–
Startstedet for turen til Storgalten er ved Skjellesvika, helt øst på Grytøya. Fra Harstad tar du ferge fra Stornes til Bjørnerå. Fra Bjørnerå følger du veien ut mot Bjarkøya. Fra fergeleiet og ut til startstedet er der knappe 8 kilometer. Vel fremme ved startstedet sees nå en liten molo. Parkering gjøres på egnet sted i nærheten. Selv parkerte jeg på en liten lomme på høyre side av veien.
–
På min tur til Storgalten var jeg så heldig å få ha med meg min lille datter på 10 år. Så veldig lysten på å gå var hun nok ikke, og det skulle vel fort også vise seg at denne turen, nok var i overkant tøff og krevende for en såpass liten venn..
–
Fra start går du opp til en gård, nord for elva som renner ned her. Passèr bak låven og fjøset og følg traktorveien videre oppover i retning elva. Når du kommer til en grind går du gjennom denne og tar deg over elva, herfra følges sti opp mot Skjellesvikvatnet. Det er merket med røde piler opp gjennom skogen her, samtidig som at stien er av grei kvalitet. Like før du kommer opp til vatnet står der en trimpostkasse.
–
På tur opp til Skjellesvikvatnet er der moderat med stigning, samt lettgått. Skjellesvikvatnet rundes nå i nord, og herfra tar du sikte på skardet mellom Mefjellet og Storgalten. Etterhvert blir stien av dårligere kvalitet, og også til tider fraværende. Noe innslag av stein blir det etterhvert også, på tur opp mot Skjellesvikskaret.
–
Like før du er oppe i skardet ser du nå rennene som fører opp mot platået vest for toppen. Da jeg tok turen til Mefjellet noen dager tidligere, hadde jeg sett meg ut enkleste rute opp og til topps fra naboen. Men med en liten venn i lag med meg, ble turen opp de omlag 350 høydemetrene her, krevende nok. Opp dette partiet er det nemlig i snitt 35 grader bratt! Mye løsmasse og stein er der også, så turen opp det krevende partiet av turen ble tøff for oss begge. Sjelden, eller noen gang før, har jeg vel vært så dypt konsentrert som denne dagen, på tur opp og ned dette partiet. Her måtte jeg være en bunnsolid “mur” for det mest dyrebare på jord, hele veien opp og ned, noe som gjorde sterkt inntrykk og beveget pappahjertet i stor grad. Men med utviselse av stor forsiktighet, og med masse pågangsmot fra den yngste i turfølget, kom vi til slutt opp av det bratte partiet, hvor det endelig flater ut på rundt 900 moh.
–
Oppe på platået gjenstår nå kun sjarmøretappen opp til selve toppen, på stein som underlag også her. Vel oppe på toppen av Storgalten kan en nå nyte flott utsikt i alle retninger. For undertegnede ble øyeblikket på toppen noe jeg sent vil glemme. Her sto min lille jente og skuet ut over halve kongerike, mot fjell og blått hav, og hjem til sin egen by langt der borte.. Sjelden har jeg vel vært stoltere! Men dette var først etter en stund på toppen.. For i det vi ankom toppen sammen, var følelsen en litt annen. Da kom nemlig tårene. Jeg visste jo godt hvor krevende turen hadde vært, og hva som sto på spill..
–
Etter å ha nytt utsikten ei stund, samt kjent på blandete følelser, tok jeg diamanten min i hånda og tuslet ned og tilbake mot renna vi kom opp. Vel vitende om at turen langt fra var over. Bare èn eneste ting sto i hodet mitt nå. Jeg skulle ha jenta mi trygt ned!
–
Som en enda større “mur” gikk jeg nå i front, for det meste baklengs, med henne tett inntil meg. Med godt teamwork, imponerende klyveferdigheter utvist av den minste av oss, og bunnsolid konsentrasjon forøvrig, forløp returen ned det bratte rennepartiet knirkefritt. I den nederste delen av renna hvor det ikke er fullt så bratt, sparte vi føtter og kropp noe, ved å følge snørenna ned mot Skjellesvikvatnet så langt den gikk.
–
Underveis på turen hadde jeg fulgt med klokka og innså at det var store sjanser for at vi ikke kom til å nå siste ferge hjem om kvelden. For en av oss var imidlertid senga hjemme nå dypt savnet, og takket være et durabelig tempo ned fra Skjellesvikvatnet, anført av to bittesmå føtter – rakk vi ferga med 10 minutters margin. Vi sov begge som to steiner denne natta. Kanskje var dette den turen, av samtlige jeg har gått, hvor det smakte aller best å være vel hjemme igjen..
–
TURDATA:
Turlengde: 10 kilometer
Høydemeter: 980
Tidsforbruk: 5 timer
Turdato: 26. juni 2016
Ina fra start i Skjellesvika, hvor hun her får prøve pappas staver.
Ina peker mot deler av dagens massiv -og turmål.
Vi nærmer oss grinda en skal i gjennom, på vei mot stien som fører opp langs elva.
I gang med etappen langs stien.
Ingenting å si på merkingen på vei mot Skjellesvikvatnet.
Ina i det brede partiet en kommer til en kort stund etter stistart, på sørsiden av elva.
–
–
Ina beundrer utsikten mot fjellene på Andørja.
Videre opp Skjellesvikdalen.
Oppe ved stidelet hvor det er merket med Skipsdal.
Ina foran Mefjellet, som jeg besøkte en uke tidligere.
Opp mot Skjellesvikskaret.
Vi ankommer det flotte Skjellesvikvatnet, beliggende omlag 275 moh.
Ina studerer noen av rennene som fører opp mot Skjellesvikgalten.
En liten pust i bakken ved vatnet. Bak i bildet sees den laveste av de to “galtene” på øya.
I gang med etappen opp fra vatnet.
Ina må se etter om pappa fortsatt holder følge;)
Opp fra vatnet blir stien gradvis mindre fremtredende, før den etterhvert forsvinner helt.
På tur over turens første snøfelt.
Utsikt tilbake ned mot vatnet.
Ina foran den bratte renna som vi fulgte kanten av på tur opp.
Turens krevende parti venter, opp de omlag 300 bratte høydemetrene opp langs renna.
Skjellesvikskaret.
I gang med turens, i særklasse, tøffeste etappe.
Partiet opp mellom 600 og 900 moh er brattere enn det som fremgår av bildene! I gjennomsnitt er stigningen her omlag 35 grader.
Hun imponerte pappaen stort opp bratta, flinke Ina!
En liten klyveekspert i et av klyvepartiene på tur opp.
Skulle gjerne likt å visst hvor mange 10-åringer som hadde greid å tatt seg opp her. Tror ikke det hadde vært så alt for mange i allefall.
Straks ferdig med det bratte og krevende partiet.
Endelig oppe hvor terrenget flater ut, på omlag 900 moh. Her gjenstår kun sjarmøretappen den siste biten opp og til topps. For Ina virket toppen i dette øyeblikk uendelig fjern, noe jeg absolutt kan forstå etter noen svært tunge og seige høydemeter.
Nok av stein på vei mot topplatået, men tross alt mye lettere å gå her enn opp bratta.
Far og datter ved toppvarden, på toppen av Grytøyas nest høyeste topp! Så stolt og rørt ble eldstemann av bragden utført av turfølgets yngste, at tårene rant nedover kinnene..! Følte såklart på et enormt ansvar opp det krevende partiet, noe som da resulterte i et uforglemmelig og sterkt følelsesutbrudd for pappaen. Kanskje var dette mitt livs øyeblikk!
Ina skuer hjem mot Harstad by!
Den sørøstlige ryggen mot Skjellesvikgalten. I bakgrunnen sees vakre Vågsfjorden.
Vågsfjorden med Andørja i bakgrunnen. Nærmest i bildet sees øyene Åkerøya og Kjøtta.
Mot punkt 957. Utsikt mot nordøst.
Egga mot punkt 957. I bakgrunnen sees Senja.
Utsikt mot Bjarkøya og storhavet i nord/nordvest.
Utsikt mot toppene lengst nordvest på øya. I bakgrunnen sees Andøya.
Utsikt ut Dalsdalen og videre i retning vest.
Utsikt mot Trolltinden og Nona. I bakgrunnen sees topper beliggende langs kommunegrensen mellom Sortland og Andøy.
En lang og tung retur er i gang for en liten venn..
Storgalten og Mefjellet.
En ny tøff og krevende etappe står for tur, ned det bratte partiet langs renna.
Som en mur gikk jeg foran det mest dyrebare jeg vet av på jord. Her et morsomt skyggebilde vi tok på vei ned. Hånd i hånd, rolig og forsiktig. Det tar den tiden det tar..
Det mest steinete partiet er unnagjort, men det er fortsatt svært bratt. Varsomhet og konsentrasjon er fortsatt et must om vi skal komme oss velberga ned til vatnet!
Et stykke ned i renna hvor terrenget slaker litt ut, hoppet vi innpå for å spare litt krefter og saft i beina. Her er Ina klar til å logge sine første høydemetre ned snørenna.
I farta! En etterlengtet avveksling fra bratt og krevende terreng.
Litt snø i skoene hører med under sommer-seilaser i slike snørenner;)
Vi øyner et håp om å likevel kunne rekke siste ferge hjem for kvelden. Dermed har Ina satt opp dampen betraktelig. En seng og ei god natts søvn begynner å friste veldig..
Tempoet er satt til type rask gange/rolig jogg. Vi har litt knapt med tid for å rekke ned..
Ina får bestemme tempo på vei ned fra vatnet. Det viste seg å bli hardt nok å følge på..
Tilbake nede i skogen.
Med et durabelig tempo ned fra vatnet, innser eldstemann at ferga er innen rekkevidde.
Med til slutt ett kvarter å gå på, beordrer jeg rolig gange den siste biten tilbake til bilen.
Det er blitt kveld i det vi ankommer bilen ved startstedet i Skjellesvika.
Før turstart ville Ina sove i bilen på øya. Huns syntes det hørtes så spennende ut. På vei ned bratta endret hun derimot mening, noe jeg så absolutt forstår.. Senga fristet etterhvert mere. Med solid innsats på retur, nådde vi ferga med god margin;) Og gjett om vi sov godt den natten, både liten og stor..!
