Sula 1005 moh

Fjellet Sula, eller Girkoaivi som massivet også er navnsatt med på kartet, er et fjell bestående av to små topper. Den sørlige, eller “fortoppen” som en også kan kalle den, er enkel å bestige. Turen fra fortoppen og opp på den nordlige og høyeste toppen er derimot litt mere krevende å nå. Fra fortoppen på 935 moh og opp siste partiet til topps, oppleves nok veien videre som noe vriden og nokså eksponert, sett fra avstand. Men så lenge en finner “riktig rute opp” og tåler det litt småluftig, er turen opp langt fra så avskrekkende som en først får inntrykk av. Her er ikke noe teknisk vanskelig å gå, ikke veldig eksponert heller, så fremt en finner rette vei opp. Og bare de siste få høydemetrene krever klyving. Her er turbeskrivelsen fra en av turene mine til Sula.

–

Startstedet for en tur til Sula er Foldvik i Gratangen kommune, hvor også toppen hører hjemme. Jeg parkerte ved butikken, før jeg gikk over veien og elva som kommer ned her. Etter å ha passert elva tar en første vei opp til høyre og følger veien opp mellom to hus. Bak husene starter den gode skogsbilveien som en kan følge på tur opp langs Foldvikelva og opp mot Foldvikvatnet.

–

Tidligere har jeg gått opp her både vinterstid og om høsten, da under mine besøk til to av de andre toppene i området, Nonsfjellet og Skavlikollen. Men under denne turen skulle det vise seg å bli små-problematisk å komme seg over den for tiden, vårstrie Foldvikelva..

–

Et stykke opp, der veien krysser elva, bestemte jeg meg for å følge elva oppover i håp om å finne en egnet plass å passere. Dette prosjektet ble etterhvert gitt opp, og jeg gikk ned og tilbake til veien og gjorde en ny vurdering. Jeg kledde av meg buksen, la fra meg iPhone og kamera, i tilfelle strømmen skulle være for voldsom.. Etter å ha labbet forsiktig uti, og med vann til langt opp på lårene, ruslet jeg sakte over elva med den dypeste form for konsentrasjon. Dette gikk akkurat greit, så da angret jeg litt når jeg kjapt kom på at jeg måtte over igjen for å hente bukse og eiendeler..

–

Vel over og med blytunge sko, surklende, og fulle av vann, ruslet jeg glad og fornøyd videre opp langs den fine veien. Litt lengre oppe, ved et lite skilt merket Foldvikvatnet, er der en bro. Dette er i forbindelse med hyttene som ligger nede ved Storsulvatnet. Jeg vurderte å gå over, men valgte istedet å følge sørsiden av elva oppover, i håp om å greie og krysse den lengre oppe. Måtte nesten helt opp til Foldvikvatnets utløp før jeg kom meg over. Denne gang gikk vadingen bedre. Mindre strøm og ikke fullt så fælt å fylle skoene med vann, slik som første gangen.

–

Etter å ha passert over elva nok en gang, var det bare å ta sikte på østryggen til 935 toppen til Sula. Opp her er litt stein, men enkelt å ta seg opp likevel. Vel oppe på fortoppen fant jeg varden som står her og fikk endelig tatt selve Sula-toppen skikkelig i øyesyn. Synet som møtte meg var rimelig frustrerende. Dette fordi jeg der og da anså muligheten for å nå toppen som liten.

–

Etter å ha slappet av litt og nytt den flotte utsikten ned til Foldvikvatnet og mot de mange spennende og flotte toppene langs kommunegrensen til Gratangen og Skånland, bestemte jeg meg for å i det minste gå ned og bort til selve siden som fører opp til toppen. Jeg hadde også sett et aldri så lite tråkk, i starten av oppstigningen til hovedtoppen, fra fortoppen. Så da var jeg plutselig i gang oppover før jeg visste ordet av det.

–

I starten forsøkte jeg meg en tur ut i retning østsiden av Sula, rett ovenfor et parti hvor det er skikkelig bratt. Innså fort at det jeg holdt på med var sjanseløst og gikk tilbake til starten av oppstigningen. Jeg fortsatte oppover, omtrent midt i siden. Dette gikk greit, og enkelte plasser kunne jeg skimte rester av rødmaling på noen av steinene. Denne merkingen må ha vært gjort i riktig gamle dager, fant jeg ut..

–

Etter å ha forsøkt meg ut i østsiden, feilet jeg neste gang ved å rote meg bort i tidenes luftigste hylleparti, i veggen rett ovenfor Foldvikvatnet. Her krøp jeg og ålte meg bortover et par meter, samtidig som jeg nok var i ferd med å få et aldri så lite nervesammenbrudd. Her var det en mange meter høy bergvegg over meg, jeg var på hylla som max kan ha vært én meter bred, og nedenfor meg gikk det rett ned! Da jeg raskt forsto at heller ikke dette var veien til topps, så jeg bare en videre vei opp og frem, nemlig i midten av siden.

–

Denne gangen skulle alt vise seg å gå så mye lettere. En har et par opptak hvor der kreves klyving, de siste høydemetrene før en er oppe på det forholdsvis store og flate topplatået til Sula. På toppen er det noe som til en viss grad kan ligne en varde, mere korrekt sagt er det samlet i hop noen steiner på et punkt..

–

Ved denne lille “varden” kom jeg over noe meget interessant. En blyplate, med inngravert tekst og navn. Her var navnene lesbar, og det viste seg at dette var et gjeng som hadde vært oppe på toppen så langt tilbake som i 1966..! Gøy å komme over slikt på topptur, på en ikke veldig hyppig besøkt topp.

–

Fra toppen har en fin utsikt i alle retninger. På andre siden av Foldvikvatnet, og tett innpå, ruver de flotte tindene som ligger langs kommunegrensen der; Nonsfjellet, Tretinden, Tinden, Skorvetind og Keipen. I østlig retning ser en Spanstinden med naboer, mens en i nordøstlig retning blant annet kan se Istindan i Bardu. Likevel er nok utsikten en har i nordvestlig retning, ut fjorden og mot Drangen, Senja og Andørja, den aller flotteste.

–

Etter en god time på toppen, satte jeg i gang returen. Ned fra toppen var det greit, og tilbake ved fortoppen igjen så det denne gang langt fra så ille ut når jeg så meg tilbake mot toppen. Da visste jeg jo ruten opp, og innså da at turen likevel ikke er veldig krevende, så fremt en vet “enkleste vei opp”.

–

Nede av fortoppen var det på nytt tid for å fukte beina, før jeg fulgte samme vei ned og tilbake mot startstedet. Jeg gikk denne turen første gang 31. mai 2013, med start sent på ettermiddagen, og var ikke nede ved bilen igjen før sent på kvelden.

–

Totalt brukte jeg den gang, i rolig tempo, med elvevading og til sammen vel 2 timer på topp og fortopp, bortimot 7 timer på denne turen. Totalt er turen på omlag 14 kilometer.

–

Senere har jeg også besøkt Sula under litt mere sommerlige forhold, med siste besøk hit den 25. juli 2014.

–

Om en søker på nettet om Sula, finner en lite eller ingen informasjon overhodet. Noen har nok besøkt denne toppen opp gjennom årene, ettersom den jo faktisk er greit tilgjengelig der den ligger. Likevel anser jeg vel ikke denne toppen for å være en topp “den vanlige mann i gata” besøker, og noe “ti på topp-mål” blir nok Sula aldri. Men for fjellvante folk er en tur til topps på Sula greit overkommelig, slik jeg ser det. Et besøk på Sula bør likevel kanskje ikke forsøkes gjennomført under våte og fuktige forhold, da det tross alt er ganske bratt og en ikke er i helt ueksponerte omgivelser på vei til og fra hovedtoppen.

–

Bilder fra mitt første besøk til Sula i 2013: