Bajit Dihtticohkka 1245 moh

Bajit Dihtticohkka er en ikke altfor eksotisk og spennende topp, beliggende i nærheten av Altevatnet i Bardu kommune. Jeg tok også turen innom den anonyme og om mulig enda mindre eksotiske toppen, Unna Skadjoaivi, i en lang dagstur i et aldeles strålende aprilvær. Begge toppene er rimelig flate og slake, og turen innom de to toppene foregår i sin helhet i terreng slakere enn 20 grader. Med andre ord et rimelig trygt turvalg, selv på dager med stor skredfare. Her er turbeskrivelsen fra turen min innom disse to nokså ukjente Bardutoppene.

–

Startstedet for en tur innom disse to toppene er parkeringsplassen ved demninga ved Altevatnet. Fra Setermoen og E6 tar en av og følger vei 847 mot Innset. Kjøreturen opp tar omlag 35 minutter. Ved Innset må en betale kr 30,- pr døgn for å få parkere. Her er utplassert to betalingsterminaler. Ved Altevatnet finnes enorme parkeringsmuligheter i forbindelse med alle hyttene og campingvognene som står her. Rundt påsketider kan det være flere hundre biler parkert her, mens det også ellers i året er stor trafikk her oppe.

–

Fra start gikk jeg over den øverste demninga ved Slåttmoberget, som ligger 495 meter over havet. Etter å ha gått over muren, startet jeg på etappen opp den slake stigningen i retning Salvasskardet. Her er om vinteren scooterspor å følge, og en har som regel spor hele veien inn til Lappleiren og kanskje også videre inn mot Lappjordhytta en kan følge, om en ønsker en tur hele veien inn dit. Omtrent ved Doaresjohka, som kommer ned av Salvasskardfjellet på andre siden av Salvasskardet, startet jeg opp den slake siden på vei opp mellom Vuolit Dihttioalgi og Bajit Dihtticohkka.

–

Etterhvert kom den særdeles slake ryggen til Bajit Dihtticohkka til syne, som jeg fulgte til topps. Jeg hadde et forferdelig skiføre hele veien, hvor alt var avblåst og steinhardt. På toppen var det en liten varde, og utsikten var helt grei fra denne ikke fullt så spennende toppen i Indre Troms. De to nabotoppene, Giebmecohkka og Kjeleelvtinden ser bra ut herfra, mens en også kan se giganter som Kirkestinden i nord og Rohkunborri i øst.

–

Jeg hadde opprinnelig tenkt å fortsette turen ned i Dihttiskardet og videre opp på Dihttioalgi litt lengre nordvest. Men grunnet det avblåste og forferdelige føret det så ut til å være opp ryggen til Dihttioalgi, bestemte jeg meg heller for å ta turen bortom den beskjedne og slake toppen Unna Skadjoaivi, lengre sør. Jeg satte kursen ned og bort mot Lappleiren og gikk opp midt gjennom “svensksamelandsbyen” og alle hyttene der, mellom punkt 1072 og toppen av Unna Skadjoaivi. Føret mellom toppene var ikke så galt som fryktet, så etappen var grei å gå.

–

Lengst sør på særdeles slake Unna Skadjoaivi, var det en liten varde, og selv om toppen umulig kan tiltrekke seg så altfor mange ivrige turgåere, var utsikten sørover mot svenske fjell og en av Sveriges største innsjøer, Torneträsk, vid og flott. Ellers var synet en hadde bort mot Ruovdoaivvit- massivet i vest, det som kanskje imponerte mest.

–

Ettersom jeg tross alt hadde en fornemmelse av at det helte slakt hele veien tilbake ned Salvasskardet, tok jeg av skifellene før jeg satte avgårde ned den avblåste ryggen til Unna Skadjoaivi. Men det skulle fort vise seg at hjemveien kom til å bli av det slitsomme slaget likevel.. Kilometervis med staking og skøyting på randonee-ski hele veien, var det jeg endte opp med på retur. Et slit uten like, men god trim om ikke annet..

–

Turen min innom disse to toppene ble gått i et fantastisk flott vær, med steikende sol fra skyfri himmel. Litt sur vind og dårlig skiføre, men en flott dag ute i fine omgivelser fikk jeg iallefall oppleve. Totalt var denne turen på omlag 30 kilometer, og jeg brukte i overkant av 7 timer totalt på denne lange dagsturen.