Istindan, vestre topp 1489 moh

Istindan, med beliggenhet i kommunene Bardu og Målselv, er nok mye mulig Innlandets mest kjente fjelltopper. Den vestre toppen er nok også ganske så sikkert et av Innlandets mest klassiske toppturmål. Den står og frister og imponerer, mens den ruvende reiser seg opp mot himmelen, for alle som ferdes langs E6 mellom Bardufoss og Setermoen i Indre Troms. Den høyeste av toppene er et svært mye avfotografert bildemotiv, forståelig nok ikke uten grunn, ettersom den vestre toppen sett fra E6 i nærheten av Elverumskrysset, lett kan ta pusten fra selv den mest erfarne fjellvandrer! Eller i motsatt ende, selv de uten interesse for fjell og topper, legger merke til dette fantastisk flotte fjellet..! Et like imponerende syn er det å se den fantastiske eggen mellom vestre og søndre Istind, dette praktfulle synet sees godt fra bilvinduet langs E6 et stykke lengre sør, blant annet fra langstrekka ved Tune. Her er turbeskrivelsen min fra Istindans vestre topp, som for undertegnede alltid vil ligge mitt hjerte nærme..

–

Masse superlativer for Istindan innledningsvis, dette av forskjellige årsaker; åpenbart vakre fjelltopper, men også fordi Istindan føles litt som “mitt fjellmassiv”. Som oppvokst i Sørreisa, og med en mor fra Bardu, har jeg i alle mine leveår kjørt forbi fjellet utallige ganger, og hver gang latt meg imponere. Selv om Hjerttinden var det fjellet jeg som barn kjente best til, og kunne se hjemme fra stuevinduet, visste jeg godt hvilket fjell som var “kongen”. Istindan, såklart! Når attpåtil Vestre Istind skulle bli mitt aller, aller første bestegne fjell over 1000 meter, gjør det bare mitt forhold til fjellet enda mere spesielt.

–

Når en snakker om Istindan regner en som regel med de to toppene, Vestre og Søndre Istind. Førstnevnte beliggende i Bardu kommune, sistnevnte beliggende på kommunegrensa mellom Bardu og Målselv. I tillegg ligger også toppen Austre Istind (1267 moh) i dette området, men er nok langt fra like kjent og “berømt” som sin storebror, Vestre Istind. Den vestre toppen er iallefall den toppen de fleste tenker på når en snakker om Istindan, og er den “vanlige” toppen som stort sett alle besøker når de skal “på Istindan”. Den vestre toppen har i motsetning til den søndre, svært mange besøk, og har merket rute til topps. Den søndre toppen derimot, er mer krevende å nå, og det står bl.a. et skilt ved startstedet hvor det frarådes å følge eggen videre fra vestre Istind og bort til søndre topp uten følge av klatrekyndig person. Men for den godt fjellvante er det fullt mulig å ta seg videre til sørtoppen, også uten noe form for sikringsutstyr. Men dette er en nokså krevende tur.

–

Nærmest ved en tilfeldighet ble jeg “dratt med” til topps på Vestre Istind den 30. juli 2010. For å sette det hele litt i perspektiv, så var det alstå min kjære svigerbror, født og oppvokst i Ørsta, midt blant majestetiske Sunnmørsalper, som hver gang han hadde vært på besøk her nord, hadde ytret et sterkt ønske om å bestige dette flotte fjellet. Det skulle si sitt om Istindan.. Så en varm og fin julidag skjedde det. Vi dro avgårde for å bestige toppen. Min svigerbror hadde vært på en del av de fantastiske Sunnmørsalpene opp gjennom årene, for meg skulle dette bli mitt aller første møte med et skikkelig fjell. Det skulle også vise seg å bli starten på en ny æra, en ny hobby og interesse, ja rett og slett starten på selve livet..(!) En i aller høyeste grad strevsom opplevelse, den gang, men så til de grader verdt det, minnes jeg! Utsikten, den enorme mestringsfølelsen, magien, og lykkerusen jeg opplevde fra toppen av det 1489 meter høye fjellet som jeg nå befant meg på, var rett og slett enorm! En fantastisk opplevelse, og ikke lenge etterpå var jeg blitt nærmest besatt av fjell og topper! Dette har selvsagt bare eskalert etterhvert som nye topper har blitt besøkt, men dette var altså starten, og fjelltoppen som sørget for at min store interesse og lidenskap for fjell ble vekt i meg.

–

Startstedet for en tur opp til Vestre, (og) Søndre Istind, er ved Iselvmoen, på andre siden av Barduelva sett i forhold til E6. En tar av ved Elverumskrysset, kjører over broen, og tar første vei til høyre. Her er merket Fjellstad på skilt. Så følger en veien drøye 5 kilometer til en kommer til parkeringsplassen på venstre side av veien. Her vil en lett kunne se Tindelva som renner ned den bratte bjørkelia. Denne elva følger en mer eller mindre hele veien opp bjørkelia, og videre opp mot Stormofjellet. Ved startstedet er det skiltet, og en har god sti å følge hele veien opp lia. Den gamle stien til høyre for elva er den vanligste stien å følge, og den korteste. Men her er nokså bratt oppover. Alternativt skal det visstnok gå en sti på venstre siden av elva også, noe slakere muligens.

–

Vel oppe av den bratte bjørkelia slaker terrenget ut, og en behagelig etappe videre mot ryggen til Stormofjellet står for tur. Her er god sti også her.

Når en er kommet opp på ryggen til Stormofjellet, følger en så denne på lettgått underlag, hvor en har jevn stigning videre oppover. Etterhvert som en kommer videre oppover langs ryggen, får en nå studert nærmere Tindhola og den bratte nordveggen til Vestre Istind. Her kan en også studere breen, som forresten snart ikke kan kalles en bre lengre pga. den store nedsmeltingen som jo har foregått de senere år.

–

En har nå fulgt ryggen oppover i sørlig retning, mens siste del av ruten dreier i mere østlig retning oppover i den etterhvert så storsteinete ura. Her er greit å gå også her, og rødmerking på steinene opp hele veien, sørger også for at siste biten opp til toppen føles trygg og enkel. Det anbefales å følge merkinga opp ura, ettersom det straks kan være en del løsere utenfor traseen.

–

Til sist er en oppe av bratteste del av ura, og det slaker litt ut de siste metrene opp og bort til høyeste punkt. På toppen er det en liten varde med en jernstang, og gjestebok for navnetrekk var det også da vi besøkte toppen. En har nydelig utsikt fra toppen, og spesielt synet av den luftige eggen videre bortover mot sørtoppen, imponerer.

–

Jeg og min svigerbror brukte omlag 4 timer og 30 minutter på turen, i moderat tempo. På toppen hadde vi besøk av en skare av ungdommer fra Forsvaret, noe som ikke er rart i det hele tatt, ettersom de fleste soldater som avtjener sin verneplikt i Indre Troms, tar turen opp til topps iløpet av den sommeren de er her. Vi nøt stemningen og sugde til oss inntrykkene på toppen i en god time, før vi satte igang med returen.

–

Returen følger samme vei som opp. Ned den bratte bjørkeskogen minnes jeg at vi gikk baklengs ned fordi det var såpass bratt, og fordi vi var helt ødelagte i legger og lår. Sånn sett kanskje ikke akkurat en tur en bør starte med om en aldri har gått på fjelltur før, men samtidig, kanskje heller ikke det dummeste en kan gjøre..? For vil en prøve noe nytt, noe en aldri har gjort før, og samtidig være garantert å bli hekta på fjell og turer for all ettertid, ja da er dette slettes ikke et dårlig introduksjonsfjell.. Det kan jeg skrive under på..!

–

Totalt er denne turen på omlag 8 kilometer, og her finnes ikke anmarsj. Men en har 1400 høydemeter en skal opp.. Vestre Istinden er en av mange topper en bare må ha vært på før eller siden, spør du meg! Da gjenstår det bare å ønske GOD TUR til en av “kongene” på Innlandet!