Skittendalstinden 1306 moh

Skittendalstinden er et fjell beliggende helt sør i Skånland kommune, ikke langt fra fylkesgrensen mellom Nordland og Troms. Massivet med de to toppene til Skittendalstinden er begge godt synlige blant annet fra Harstad, hvor de begge ruver godt i terrenget. Med sine 1306 meter over havet er Skittendalstinden det høyeste fjellet i og rundt Skånlands-området. De nærmeste høyere toppene er Sipmolvàrri i Ballangen, på andre siden av Ofotfjorden, og i Troms fylke er Læigastind i Gratangen, nærmeste høyere topp. Begge disse nevnte med en avstand på godt over 3 mil i luftlinje fra Skånlands kommunetopp. En tur til Skittendalstinden er en grei og overkommelig tur for de med litt fjellerfaring fra før, mens den nok kanskje ikke er toppen en bør satse på om en er veldig lite turvant. Under vår tur til Skittendalstinden var vi også innom naboen Litletinden (1134 moh), som er Evenes kommunes høyeste topp. Her er turbeskrivelsen fra turen vår innom disse to kommunetoppene på hver sin side av fylkesgrensa.

–

Det greieste startstedet for en tur til Skittendalstinden, (og Litletinden), er ved Dragvik noen kilometer sørvest for Bogen i Ofoten. For å komme hit følges E10, og en drøy kilometer før/etter kaia i Bogen, (alt etter som), tar en av E10 og følger den kommunale veien noen  hundre meter opp i retning Storelva. Ved startstedet ved elva står det en infotavle, og her er muligheter for å parkere et par biler i veikanten.

–

Ved start går en først gjennom grinda som står her, før en så følger ytterkanten av jordet som ligger her. En kommer ganske umiddelbart inn på en traktorvei, før en igjen skal passere gjennom en ny grind før en starter stigningen opp gjennom skogen.

–

Opp skogen får en raskt pulsen opp, da det er relativt bratt stigning opp langs Storelva. Etappen opp gjennom skogen går på type meget god sti, og etter omlag 150 litt bratte høydemeter, slaker det nå ut videre opp i retning Renskvannto. Oppe over den bratte første kneika, fortsetter en så på den omlag 2 kilometer lange etappen langs vestsiden av Stortinden, og videre opp til det lille vannet ved Renskvannto. Itillegg til god sti er det også vardet langs trasèen her.

–

Oppe ved Renskvannto, på omlag 500 moh, står der en trimpostkasse, og her krysser en elva som renner ut ved utløpet av vatnet. Veien videre til Litletiden er herfra vardet, og enkleste vei opp til toppen får en om en følger terrenget videre inn i retning nordøst, og skaret vest for Åslettvatnet. Videre følger en siden opp i nordlig retning, også her vardet, før en dreier mot vest opp mot toppryggen til Litletinden. En skal opp på ryggen litt nord for høyeste punkt, før en rusler det siste stykket på toppryggen i sørlig retning bort til toppvarden.

–

Et litt morsommere, men noe mere luftig alternativ å bestige Litletinden på, er å følge sørryggen opp og til topps. Dette alternativet gikk vi for under vår tur til Litletinden, og gir også en noe kortere etappe totalt. På nettstedet hinnoy.no står der å lese at turen opp langs sørryggen til Litletinden til dels er utrolig luftig, og at det er en smal, smal egg like før toppen. Videre står det å lese at dette ikke er ruten for de med høydeskrekk. Dette er utsagn jeg ikke vil si meg helt enig i. Sistnevnte kan jeg kanskje til dels være enig i, men for de med normal høydeskrekk er partiet opp her greit overkommelig. For fjellvante personer er det iallefall ikke noe problemer å gå her, og det er aldri noe vanskelig opp her. På denne turen hadde jeg med meg en kar som aldri før hadde gått på fjellet(!) Han kom seg opp uten problemer. Men så er han av det solide slaget på alle måter, også da..

–

Uansett rute opp til Litletinden, skal en først avlegge Skittendalstinden et besøk, er det nesten for dumt å ikke legge turen innom den litt lavere kommunetoppen, Litletinden. Det tar en halvtime til en time ekstra. Ikke noe mere.

–

På toppen av Litletinden tok vi de obligatoriske toppbildene ved varden, før vi satte kursen ned østsiden av Litletinden, på herlig sommerslusj. Drøye hundre høydemeter var unnagjort på få sekunder, og vi kunne rette blikket mot dagens hovedtopp, Skittendalstinden. Fra Litletinden må en ned omlag 350 høydemeter, før en igjen kan begynne å ta for seg av høydemetrene. Videre mot Skittendalstinden er turen ikke merket, men en skal bort vest for den bratte søreggen, og følge vestsiden av Skittendalstinden opp. Opp her står en ovenfor turens bratteste parti, opp de knappe 300 høydemetrene en må opp før en er oppe på ryggen.

–

For min godt trente venn, uten fjellerfaring fra før, gikk etappen opp den relativt bratte vestsiden overraskende bra. Men vel oppe på ryggen hvor det flater ut videre det siste stykket opp til selve toppen av Skittendalstinden, var det en småsliten ung herremann som så frem til å nå toppen.

–

Den siste drøye halve kilometeren som gjenstår langs ryggen, er som rene sjarmøretappen å regne, selv om de fleste nok her vil kjenne seg dyktig sliten. Vel oppe på toppen av Skittendalstinden blir en møtt av varden som står her, hvor det også var lagt ut bok, signert blant andre Eirik Steinli og Tommy Frantzen.

–

Fra toppen har en fantastisk utsikt! Den noe uilgjengelige Pungdalstinden like nordøst er nå svært så nærme. En kan atter en gang konstatere at Møysalen er høyeste topp i det vestlige riket. En kan se ut den evige Vestfjorden hvor det aldri noen gang ender. Og en kan la seg imponere over det utrolig flotte øvste Skittendalsvatnet, som glinser i sola vel 800 meter lengre nede. På toppen av Skittendalstinden vil alle kjenne på godfølelsen. Garantert. Her får en kjenne på at en virkelig har besteget fjell!

–

Etter en times tid på toppen, med matpause og tid til refleksjon, litt feiring og ellevill jubel, gjorde vi omsider klart for den lange returen ned fra denne flotte kommunetoppen i Skånland. Bortsett fra at vi droppet en tur til innom Litletinden, fulgte vi samme vei ned igjen. På vei ned, etter å ha tilbakelagt den slake ryggen ned fra toppen, stoppet vi opp for å la oss imponere av de omlag 200 loddrette metrene på fjellets sørside, samt for å studere den ene stupbratte renna som går her. Denne renna døpte vi for “gullrainna”, pga dens rød-gullaktige farge.

–

Vel nede av den bratte vestsiden, på vei over det flate partiet på omlag 800 moh, ble fristelsen av et isbad vel stort for undertegnede.. Ved det lille vatnet, som var delvis islagt denne augustdagen, var det bare å kaste skjorta. Det eneste som ikke ble tatt av var skoene, noe jeg angret som en hund på etterpå.. Jeg tok meg ut på et av flakene, og vips var isbadet et faktum. Uslåelig friskt kan en si. Nærmest iskaldt..! De neste 2 kilometrene, som foregikk på snø, viste seg fort å bli et aldri så lite sant mareritt med de søkkvåte skoene på..! Kjente knapt mine egne tær da vi endelig var tilbake nede ved Renskvannto. Jeg angret ikke på isbadet, men moralen er at neste gang tar jeg av meg skoene..

 –

Vel nede ved bilen igjen var det to slitne, men meget fornøyde karer som kunne takke hverandre for en herlig tur, denne flotte augustdagen. Totalt brukte vi bortimot 11 timer av denne dagen på tur, mens vi nok brukte opp i mot 8 timer i ren gangtid. Totalt er denne turen, som vi gikk den, på omlag 18 kilometer og rundt 1800 høydemeter. Turen ble gått den 7. august 2012. Turen til Skittendalstinden er en kjempeflott tur jeg gjerne anbefaler andre. Selv blir jeg nok helt sikkert å besøke Skånlands tak også ved en senere anledning.